Foto: Tegning: Roar Hagen

Kommentar

Nærsynt om Forsvarets langtidsplan

Debatten om Forsvarets fremtid har forlatt virkeligheten og inntatt politikken.

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

I et par år var forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H) den mest populære statsråd blant norske militære og selvutnevnte "forsvarsvenner" på mange år. Det varte helt til hun besluttet å gi Forsvaret 165 milliarder kroner ekstra de neste tyve årene.

Nå brenner vardene, i åpne og lukkede facebook-grupper hevdes det at Norge snart ikke har noen hær og Søreide blir fremstilt som noe mellom en idiot og en landssviker i debattens ytterkanter.

På Stortinget har man som vanlig gravd seg godt ned i detaljer og lokalpolitikk, og på like vanlig vis er det den tradisjonelle enigheten mellom Høyre og Arbeiderpartiet i forsvarsspørsmål som ender med å avgjøre det hele.

Omstillinger, endringer og grunnleggende prioriteringer i et lands forsvar er strategiske avgjørelser. Når verden endrer seg oppstår nye trusler og nye mulige trusler. Dette krever nye innretninger på forsvaret. Det som holdt Norge trygt i fjor virker ikke nødvendigvis like godt til neste år.

VG MENER: Kun Forsvaret bør få mer penger

Militære kapasiteter er så kostbare, både å kjøpe inn og å drive, at ingen land har råd til å holde seg med en militærmakt som er forberedt på alt. Selv ikke USA klarer det. Én av grunnene til at supermakten holdt igjen bruk av kampfly i Syria-krigens første fase var at den ikke hadde fly tilgjengelig. Budsjettkutt, krigen i Afghanistan og behovet for solid beredskap mot eventuelle angrep fra Nord- mot Sør-Korea bandt opp de fleste tilgjengelige ressursene. Dette fortalte sjefen for det amerikanske Luftforsvaret selv på et åpent møte i Aspen, Colorado i 2013.

Forsvarspolitikk handler derfor om prioriteringer. Om valg. Skal man kjøpe ubåter eller feltartilleri? Overvåkningsfly eller droner? Skal man prioritere etterretningstjenesten eller HV? Hva er det som gir mest trygghet for pengene, i dag og i den fremtiden man forsøker å se for seg? Man kommer ikke unna disse valgene, lar man være å gjøre dem i en langtidsplan vil de dukke opp i de årlige budsjettene. Beholder man for mye får man aldri råd til å holde det i gang. Da blir båtene liggende til kai og mannskapene får ikke øvd.

Les også: Norske gassanlegg mangler terrorsikring

Debatten om den nye langtidsplanen har som alle andre debatter om forsvarets fremtid handlet om alt annet enn strategi. Forsvaret og forsvarssektoren er en organisme definert av konflikter på alle tenkelige nivåer. De ulike avdelingene i Forsvarsdepartementet kjemper om makt og innflytelse, Sjøforsvaret og Hæren er låst i en dyp og bitter konflikt om innretning og investeringer, de ulike landsdelene har alle sine interesser og tilhørende politiske ressurser, og rekken av tidligere admiraler og generaler som fortsetter sine gamle interne stridigheter etter endt tjeneste synes endeløs.

Alle kan selvfølgelig finne en eller annen sikkerhetspolitisk analyse som passer til nøyaktig de prioriteringene de ønsker seg. Alle mener at akkurat det de vil ha penger til er det som gjør Norge trygt. Om det er et større HV, ni helikoptre i Troms, kystjegere, flere ubåter eller moderniserte stridsvogner. I debatten om langtidsplanen har disse situasjonsbetingede analysene for eksempel ført NATO-motstanderne på norsk venstreside i allianse med norske hæroffiserer i kamp mot bevilgninger til USA-tilpassede fly og fartøyer.

SE BILDENE: Her seiler russernes krigsmaskin utenfor kysten av Nordland

Mulighetene for en nærmest uinnskrenket debatt, som nå rammer regjeringen, har blitt gode av to grunner.

For det første har den politiske ledelsen i Forsvarsdepartementet vært altfor liten til å håndtere en så krevende politisk oppgave som en ny langtidsplan.

Forsvarsminister Søreide har én statssekretær og én politisk rådgiver. Det fungerer kanskje i fredstid, men når man skal innføre en såpass stor og omstridt reform som langtidsplanen, er det for snaut. Kommunalminister Jan Tore Sanner har fem statssekretærer, Sylvi Listhaug har tre. I UD er det fire.

For det andre har man latt være å si noe om Hærens fremtid, og skjøvet det frem til en såkalt landmaktsutredning. I klassisk forsvarstradisjon har det gjort at alle i Hæren nå kan definere seg som utrydningstruede og slutte rekkene mot planen. Det er fortsatt vanskelig å forstå hvordan man trodde at man kunne definere Forsvarets fremtid uten å gjøre noen valg på land. Det ligger nå an til å ende med at viktige premisser for norsk landmakt uansett blir låst i den politiske tautrekkingen om planen. Avdelinger fredes og kanskje også noen anlegg.

Det større bildet, hva slags trusler Norge egentlig må være forberedt på i en verden som er mer uforutsigbar, endrer seg raskere og har konflikter og kriser som virker langt utover det geografiske området de oppstår i, det bildet mangler i debatten. Det gjør at vi også denne gangen kan ende med et forsvar der for mye penger brukes feil, og der behovet for raskt glemte politiske seirer krysser foran behovet for å bruke milliardene best mulig.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder