BLOGGER OM UTFORDRINGENE: - Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger, og det som går igjen er den enorme lettelsen ved å oppdage at man ikke er alene, skriver kronikkforfatteren.

BLOGGER OM UTFORDRINGENE: - Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger, og det som går igjen er den enorme lettelsen ved å oppdage at man ikke er alene, skriver kronikkforfatteren. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Getty Images

Debatt

Mammablogger slår tilbake: La meg slippe å leve i mørket

Kadra Yusuf langer ut mot mammabloggerne, og da særlig de som beskriver småbarnlivets mer utfordrende sider. Av en eller annen grunn lar hun de idealiserende bloggerne slippe billigere unna.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

HEIDI BØHAGEN, blogger på «Den ambivalente mor»

«Dem kjenner vi til, og vi har på en måte blitt vant til å ha dem der», og retter skytsen mot det hun «liker å kalle for mammasutre-bloggerne». Slike som roper høyt og lenge om hvor vanskelig det er å få barn. Slike som meg.

Bakgrunn: La meg slippe eksponeringssyke mammabloggere

Heidi Bøhagen.

I skrivende stund sitter jeg og simultant bysser og pludrer med min fire måneder gamle baby og skriver på Macen. En øvelse jeg for en stor del har perfeksjonert de siste månedene, da jeg noe mot min egen vilje har blitt en mammablogger og har en baby som sjelden sover og krever kroppskontakt store deler av døgnet. Jeg hadde ingen planer om å blogge om morsrollen, og har selv hatt nokså lav toleranse for kvinner som blir mødre, og lar dette faktum overta hele deres tilværelse. Men så skjedde det noe.

Fire dager etter fødselen slo en fødselsdepresjon ned i meg like voldsomt og plutselig som lyn fra klar himmel, og absolutt ingenting ble slik jeg hadde tenkt.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

Ensom, utenfor og lite korrekt

Du skriver at ingenting er så politisk korrekt som å klage over foreldrerollen. Og at «disse utfordringene er strengt ikke reelle heller. Det er bare selvskryt kamuflert som selvmedlidenhet og dårlig samvittighet». Jeg tror at en som skriver dette aldri kan ha opplevd en fødselsdepresjon (og det håper jeg virkelig for din del at du ikke har heller). Jeg har aldri følt meg så ensom, utenfor og lite korrekt som da jeg som nybakt mor syntes tilværelsen var bekmørk, og mistenkte babyen min for å være en liten tyrann som hadde ødelagt livet mitt.

Følg VG Meninger på Instagram ved å klikke her eller legge til @vgmeninger.

Jeg har sjelden vært så ulykkelig, og aldri opplevd større påtrykk fra omverdenen til å utvise glede og uforbeholden kjærlighet. Det kjentes ikke ut som jeg var en del av et hylekor, bare jævla ensomt og trist. Jeg skammet meg, skammet meg, skammet meg.

Så jeg begynte å skrive. Jeg opprettet en blogg der jeg la ut tekster jeg forfattet om tilværelsen som en høyst ambivalent mor. Og i begynnelsen var det helt anonymt, da jeg tenkte at det jeg skrev egentlig ikke tålte dagens lys. Jeg anså bloggen som en nødrakett til havs, og det var litt slik den fungerte, både for meg og for en del lesere. Jeg har utelukkende fått positive tilbakemeldinger, og det som går igjen er den enorme lettelsen ved å oppdage at man ikke er alene. For det er ensomheten som er det verste ved å oppleve det enorme gapet mellom egen erfaring og det omverden forventer.

Les også mammablogger Marte Frimans-Amdas svar til Kadra Yusuf her.

Overlevelsesmekanisme

Du skriver det er politisk korrekt. Jeg vil hevde det er lite som oppleves som så feil og unaturlig som en mor som ikke uforbeholdent elsker sitt barn. Som nekter å si det er det største som har hendt henne. Som av og til angrer. Jeg forsøker å bruke humor når jeg skriver, fordi jeg ikke vet noen annen måte å behandle dette stoffet på. Vi ler av det som er ubehagelig. Det er en overlevelsesmekanisme.

Få også med deg: Endelig ferie fra ferien!

Min mammablogging er ikke fordekt selvskryt. Den er drevet av skam og dårlig selvfølelse. I bunnen av humoren ligger en dyp og ektefølt angst for å feile i morsrollen. Vi trenger fortellingene om det som er vanskelig, også de som inkluderer barn og morskap.

Det som hjelper best mot min fødselsdepresjon er å dele den. Det er ikke fordi jeg er eksponeringskåt, og vil bruke mitt barn for oppmerksomhet. Det er fordi skammen minsker med opplevelsen av fellesskap. Både min og andres. Det dummeste vi kan gjøre, er å mate angsten med krav om taushet og privatlivets fred.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder