Foto: Erik Thorberg NTB scanpix

Autografen til Grønningen

MENINGER

For 48 ½ år siden fikk jeg autografen til Harald Grønningen. Møtet med mesteren står ennå klart for meg.

kommentar
Publisert:

Familien Ovind (mor, far, to kjekke sønner) var på en sedvanlig søndagstur (med grønn Saab 96, totaktsmotor) til Fornebu (tidligere hovedflyplass) fra Asker (tidligere bosted) for å innta et måltid på kafeteriaen i annen etasje (rett innenfor trappen) – som alltid ble kombinert med flytitting på utkikksplattformen (imponerende utsikt fra tredje etasje over flyoppstillingsplassene og rullebane 24/06) som den gang sto innbydende og ventet på folk med dragning mot fly og andre mennesker som ønsket å vinke velkommen/farvel til sine kjære, som kanskje ankom flyplassen, alternativt forlot den – for å la seg bringe gjennom luften pr. vinger og motorkraft til et annet sted.

Familieturene til Fornebu var et møte med den store verden, og mindre ble det ikke da jeg en vinterdag i 1968 – midt i et karbonadesmørbrød – oppdaget Harald Grønningen i det fjerne.

Grønningen hadde kommet ut av skogen og hadde tatt av seg skiene og nummeret og satt nå som et hvilket som helst annet menneske (i sivil) og spiste mat i kafeteriaen på Fornebu. Jeg vet ikke om dette var før eller etter de to gullmedaljene hans i Grenoble, men like surrealistisk var det å se helten der blant oss. Han var enten på vei til et sted for å gå på ski, eller på vei hjem til Lensvik (via Værnes) – der han sikkert også gikk på ski.

Den gangen, jeg var 12 år, levde jeg i den villfarelse at norske skihelter var mer populære rundt i verden enn både Beatles og Stones. Derfor var gode råd dyre for den som ville skaffe seg autografen til Grønningen.

Få flere kommentarer og kronikker: Følg VG Meninger på Facebook!

For det første: Jeg manglet penn. For det andre: Jeg manglet papir. Serviettpapir eller lommetørkle egnet seg ikke som basis for autografskriving.

Med skjelvende stemme og hender henvendte jeg meg til min mor, som raskt fisket opp sin lille og nette syvende sans fra vesken og sa: – Du kan bruke en av sidene her. Opp fra vesken kom også en kulepenn.

Jeg var nå ute på et av mine viktigste oppdrag noensinne. Forsiktig reiste jeg meg fra bordet vårt og satte kursen mot Grønningen-bordet, der helten satt omgitt av det som må ha vært andre skifolk (her kan jeg ikke være mer konkret, fordi mitt fokus utelukkende var på Grønningen).

Jeg nærmet meg ham fra siden (Grønningen satt vendt inn mot bordet og maten), bukket med stort alvor og uttalte med smågrøtet stemme: – Morn, hei... autograf?

Grønningen grep mors syvende sans og tegnet sitt navn med sirlig skrift. Det ble ikke sagt mye mellom oss. Det var heller ikke nødvendig. Jeg takket. Bukket. Bukket en gang til. Og skjøt fart mot familiebordet.

Jeg må ha vært like glad som Grønningen i Grenoble; og enda mer utagerende.

Her kan du lese mer om