Kommentar

På vei til sommer'ns feriekoloni

Av Mona Grivi Norman

SOMMERIDYLL: Bildene og historiene er fra artikkelforfatterens egne uker på Hudøy fra 1991–1996. Foto: PRIVAT

Få ting er mer nostalgisk enn vår barndoms sommerferier. I hundre år har feriekoloniene på Hudøy skapt sommerminner for oss unger fra Oslo.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

Sammen med resten av klassen fra Haugen skole i Groruddalen i Oslo tilbrakte jeg fem somre på Hudøy midt på 90-tallet. Ferieminnene deler jeg med over 170.000 andre barn gjennom årene som har gått siden Oslo kommune åpnet feriekoloni for «gutter fra vanskelige sosiale kår»i 1916.

Hudøy var lange pakkelister med sirlig oppmerking av «4 T-skjorter, 2 høyhalsede gensere og 3 gensere med rund hals». Det var jakten på en lakenpose, sprittusj som merket tøy og påminnelser om solkrem og myggstift.

Skrevet av Mona Grivi Norman Foto: Jan Petter Lynau VG

Det var fullstappede busser som sang om blide sjåfører. Det var gummistøvler i kø, fuktige redningsvester om bord i båten «Margrethe» og vinking til fastlandet som forsvant. Høylytt sang vi med på det ironiske refrenget «Åh, mamma jeg vil hjem til deg».

Å komme frem til Hudøy var å bære en altfor tung sekk på en altfor liten rygg opp til lasteplanet på øyas eneste kjøretøy. Det var å subbe litt etter sammen med bestevennene så traktoren stoppet og spurte om vi ville sitte på over øya.

Hudøy var synet av de gamle koloniene fra 1920-tallet – hvite, værslitte kolosser med utedo, tørkerom og spisesaler. Det var 80 føtter som stormet opp i sovesalen, kampen om å få overkøya og oppbakking av kosedyr og nytt badetøy. Det var å feste laken og dynetrekk helt på egen hånd. Og stolt vise fram fiskesnøre, forstørrelsesglass og en ny lommelykt.

Her møtte du ungene som skulle bli nye bestevenner. I hvert fall for den uken. Her sendte vi rundt skoledagbøkene hvor vi fortalte om nye eventyr og hemmelige forelskelser.

Hudøy var spøkelseshistorier, fortellinger om Kaptein Krok og skatten som er skjult et sted på øya. Og historier fra leirene på 50-tallet, den gangen ungguttene kuttet over tauet til flytebrygga slik at lederen og kjæresten hans ikke traff land før de nådde Tjøme.

KAMP: Hudøy var fotballkamper der alle var med. Skrubbsår som ble plastret før vi utålmodig løp ut på banen igjen. Foto: PRIVAT

Midt på natten ble vi vekket av brannøvelser hvor store sklier var redningen fra sovesalene i annen etasje. I mørket holdt vi rundt hverandre og lyste med den nye lommelykten på jakt etter spøkelsene vi hadde hørt om kvelden før.

Neste morgen ble vi vekket av grytelokk som ble slått mot hverandre av en leder som sang «stå opp din gris, stå opp din gris, nå har du sovet lenge». Gned søvnen ut av øynene og tittet ned til Hilde (for man hadde selvsagt kjempet seg til overkøye).

Hudøy var fotballkamper der alle var med. Skrubbsår som ble plastret før vi utålmodig løp ut på banen igjen. Det var knær som aldri ble rene for grønske og myggstikk som aldri ville slutte å klø.

Ingen fikk lov til å sitte inne. Vi skulle på tur til Sydspissen – øyas høyeste punkt. Finne det hule treet (hvor det faktisk bodde en liten grønn mann). Og ta på oss badesko så vi klarte å vasse over skjellene ut til Kaptein Kroks øy. Det var krabbefisking med blåskjell på en klesklype og badetøy som ikke hadde rukket å bli tørt siden forrige bad.

Hudøy var utedoer og fellesdusjer. Kø for å pusse tenner i de lange utslagsvaskene og en sjekk av nyvaskede hender før kveldsmat. På langbordene fikk vi gryteretter, hjemmelaget fiskegrateng og brødskiver. Oppskåret kneippbrød med brunost eller salami. Og til tross for at det hverken fantes saft eller sjokoladepålegg til maten, spiste vi dobbelt så mange brødskiver som hjemme.

Men åh, som vi snakket om godteri! Og fikk tips fra de eldre ungene om hvor vi kunne finne naturens eget godteri: Bladsyre, lakrisrot og kvae (som kan brukes som tyggegummi).

Det var kveldene hvor kveldsmaten kunne flyttes ut og vi fikk spagetti og middagspølser – med ketsjup! – servert i kopper på svaberget. Lederne tente bål, fant fram en gitar og vi sang for full hals om å være venner for livet. Og om den stilleste gutten på sovesal 1 som var på feriekoloni 40 år før oss.

KOLONI: Hudøy var synet av de gamle koloniene fra 1920-tallet – hvite, værslitte kolosser med utedo, tørkerom og spisesaler. Foto: privat

Hudøy var somrene hvor vi lærte å ta bomba fra brygga, å fiske med garnpinner og at det aller lureste trikset når du leker «Boksen går» er å vente bak utedoen slik at du kan spurte bort til boksen når den som står leter i krattet.

En uke er lenge å være borte hjemmefra. Men for den stilleste jenta på sovesalen var det mulig å komme inn på kontoret og snakke med mamma i telefonen. Fortelle om alt vi hadde gjort, og nikke heftig gjennom tårer på spørsmål om vi hadde det bra.

Få minutter etterpå var hjemlengselen glemt. Det var alltid noen som ba deg med for å hoppe tau. Og i morgen skulle vi dessuten ut med de små jollene hvis været holdt. Og det gjorde det jo selvsagt. For på Hudøy fantes det ikke dårlig vær.

I hvert fall ikke i sommerminnene.

I dag er Hudøy åpen for alle og mer populær enn noen gang. Og i et Norge hvor mange har råd til å feriere både i Spania, Thailand og New York i løpet av et år, er det fint å huske at det aller nærmeste kan være det aller beste vi gir ungene våre.

Les også

  1. Stor tilgang på sosialstøttet ferietilbud

    Flere av organisasjonene som tilbyr arrangementer og økonomisk hjelp til ferieturer, har opplevd økt pågang i sommer.
  2. Hudøy - en erobret wigwam

    FLÅTASKJÆR (VG) Gjennom soldisen hører vi latter og rop. Vi ser dem ikke, men tenker at barn er nede et sted ved sjøen…

Mer om

  1. Sommer
  2. Vær

Flere artikler

  1. Janne Formoe tilbake i Dyreparken

  2. Christer Falck: Dette irriterer meg på reise

  3. Første kino åpner igjen - med strenge forbehold

  4. Victoria Skaus flaueste mensenminne

  5. Dagens viktigste nyheter

Fra andre aviser

  1. Hva er det med Tiktok som hekter barna?

    Bergens Tidende
  2. Love actually - på ekte

    Bergens Tidende
  3. Helge Ingstads datter: Ba faren ikke gi navn til krigsskip

    Bergens Tidende
  4. Hun var 2 ½ år, underernært og kunne ikke gå da hun ble adoptert til en av byens rikeste familier. Nå hjelper Marianne Rieber hundrevis av barn i Uganda.

    Bergens Tidende
  5. Stormskyer i fåreklær

    Aftenposten
  6. Oslo er midt i inne i en varmebølge, og det er et håp om at den fortsetter

    Aftenposten

VG Rabattkoder

Et kommersielt samarbeid med kickback.no