Femti år med virkelighetskrim

Manson-drapene i California for femti år siden skapte den True Crime-sjangeren som fyller alle medier i våre dager.

les også

Historien om massemorderen Charles Manson: Drapene som rystet Hollywood

I Oliver Stone/Quentin Tarantinos blodige komedie «Natural Born Killers» fra 1994, blir den dømte massedrapsmannen Mickey Knox (Woody Harrelson) forsøkt overtalt til å gi et eksklusivt fengselsintervju til den kyniske tv-reporteren Wayne Gale.

Gale smigrer Mickey med at seertallene på rettsaken mot ham var høyere enn noen annen berømt seriemorder som er presentert i serien «Amerikanske gærninger». Høyre enn John Wayne Gacy, høyere enn Ted Bundy, høyere enn Jeffrey Dahmer.

– Hva med Manson?, spør Knox.

Gale nøler et øyeblikk.

– Manson slo deg, svarer han.

– Det er vanskelig å slå kongen, sier Mickey, lett resignert.

Det er mørk satire og den treffer et sentralt poeng kritikken av medienes fascinasjon for uhyggelige drapsmenn. De er blitt en busemenn fra virkeligheten som kan gjenbrukes igjen og igjen i «virkelighets-krim» og fiksjonsserier.

Søk på «serial killer» på Netflix, og du får mer enn nok grim påskekrim fra virkeligheten, bare fra det siste året: «Piers Morgan intervjuver seriemordere». «I hodet på en kriminell» (Om Jeffrey Dahmer). «Mindhunter». «Menneskejakt: Unabomberen». «The Confession Tapes – Tilståelsessaker». «The Ted Bundy Tapes».

I tillegg er det selvfølgelig alle seirer og filmer som handler om geniale, men gale seriemordere; «True Detective», «The Fall», «The Following», «Luther», «Hannibal», etc.

Men som Knox sier i «Natural Born Killer»: Det er vanskelig å slå kongen. Og i år blir det ekstra vanskelig. For i august er det femti år siden en gjeng hippier angivelig på ordre fra kultlederen Charles Manson tok seg inn i boligen til filmregissør Roman Polanski i Hollywood, stakk i hjel hans høygravide skuespillerkone, Sharon Tate, og fire gjester og etterlot Beatles-sitater og grusomme slagord i ofrenes blod på veggen.

Det er ikke mindre enn fire nye spillefilmer knyttet til drapene som vil ha premiere i løpet av året.

«The Haunting of Sharon Tate», med Hilary Duff i hovedrollen. «Charlie Says», med Matt Smith (som har blant annet har spilt prins Philip i «The Crown») som Manson. «Tate» med Kate Bosworth. Og så vil selveste Quentin Tarantino berøre temaet i sin nye film, «Once Upon a Time in Hollywood» som henter handlingen fra Los Angeles sommeren før drapene.

I tillegg dukker Manson opp i den nye sesongen av «Mindhunter» på Netflix. Og på NRK kan du allerede nå se «Mansonsekten - sex, dop og drap», en samling gamle dokumetaropptak som ble gjort av gjenværende sektmedlemmer rett etter at sjefen og hans nærmeste håndlangere var arrestert.

Mer enn nok for dem som måtte være interessert, altså.

Manson-saken vakte selvfølgelig enorm oppmerksomhet da drapene skjedde, under jakten på hvem som sto bak og mens rettssaken pågikk. Men det er tiden etterpå som har gjort den til en hel industri i seg selv og som på mange måter la grunnlaget for hele den True Crime-sjangeren vi kjenner idag.

Det skyldes først og fremst «Helter Skelter», boken aktor Vincent Bugliosi skrev etter rettssaken og utga i 1974. I boken ruller Bugliosi opp hele historien om vaneforbryteren Manson som var inn og ut av fengsel fra han var tenåring. Som da han slapp ut i 1967 så et potensiale i all ungdommen på drift hjemmefra og på rømmen i California.

Som bygget seg opp et harem av unge jenter, bandt dem til seg med omsorg, frykt og LSD, og serverte dem sin egen visjon av dommedag: The Beatles var de fire englene fra Johannes Åpenbaring som blåste i basunene og ga Mannson beskjeder via deres siste plate på det tidspunkt, «The Wite Album».

Og Manson selv var både «Menneskesønnen» (Man-Son) og den femte engelen som skulle åpne porten til avgrunnen hvor de utvalgte skulle skjule seg mens sivilisasjonene skulle gå til grunne.

Men rasekrigen som Manson hadde forutsagt lot vente på seg, og Manson mente man måtte hjelpe den på vei ved å drepe noen rike hvite mennesker og legge skylden på den militante svarte politiske gruppen, Black Panthers.

Det var i hvert fall slik Bugliosi prosederte under rettssaken i 1970–71. En prosedyre juryen lot seg overbevise av. Slik at Manson ble dømt til døden med sine disipler, til tross for at han ikke var tilstede under drapene. Ikke annet enn et par vitneforklaringer fra andre som ikke var til stede, knyttet ham til drapene.

Manson kunne nok ha fremstått mer som et justismordoffer, om han ikke hadde fortsatt å oppfylle rollen som koko sektleder i alle de glimtene offentligheten fikk av ham i årene som fulgte.

Til gjengjeld klarte han å holde på oppmerksomheten helt frem til han døde i fengselet november 2017, i en alder av 83, fire tiår etter at han ble dømt til døden.

Og mannen som lærte sine tilhengere at døden egentlig ikke fantes vil selv fortsatt bli holdt levende av film-, tv- og medieindustrien.

I hvertfall gjennom 2019.