Kommentar

Klima er den nye kranglesaken

Glem innvandring. Nå er det klima som gjelder. Velgerne har fått en ny, stor sak å jazze seg opp over.

Oslo har fått bilfritt sentrum. El-sparkesykler ligger strødd. I forstedene protesterer folk i grupper som «Ja til bilen».

Også på bygdene murres det. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har gått ut mot «politisk korrekthet»: - Som at folk skal spise mindre kjøtt og at det beste er å gå, bruke sykkel eller elbil til jobb, og at det er bra med ulv, sier han.

I Danmark er klima blitt den viktigste saken for velgerne. Store velgermasser har flyttet seg til venstre, med de unges klimaengasjement som en sentral forklaring. Slik er det også i Finland, hvor De Grønne gjorde sitt beste valg noen gang.

I Frankrike protesterer De Gule vestene mot miljøavgifter på drivstoff. I USA oppsto en Ny Grønn Deal etter at Donald Trump meldte landet ut av Paris-avtalen. I Tyskland vokste De Grønne seg digre mens alle snakket om høyrepopulistene i AfD.

les også

Greta Thunberg ba EU-politikere om å «få klimapanikk»

I høst er det valg i Norge. Også her viser meningsmålingene polarisering. Miljøpartiene Rødt, SV og MDG vokser. Sammen med Senterpartiet, som også har miljø som viktig politisk markør, men som oftest med motsatt fortegn.

For Senterpartiet gjør det godt med sine angrep på MDG, forsvar for distriktene, pendlere, kjøtt, motstand mot økte drivstoffavgifter og ulv. I tillegg krever nye partier bompengestopp.

Men også partiene som er for el-sykler, el-bilsubsidier, dyrere bensin, bompenger, ulv og fornybar energi vokser.

Miljøpartiet de Grønne måles til over 10 prosent i Oslo. Nasjonalt er Rødt, SV og MDG til sammen like store som Senterpartiet. Begge har rundt 16 prosent oppslutning i april.

les også

Senterpartiets retoriske populisme

Ingen er så store at de snakker på vegne av «folk flest». Men de vokser.

De snakker om miljø, mens innvandring blir mindre viktig i det kommende valget. Saken har bleknet som skillemerke mellom partiene. Blokkene er enige. Det betyr lite hvem du stemmer på.

Det samme har man kunnet si om miljøsaken. Høyre og Arbeiderpartiet har ført en ganske lik politikk. Noen milliarder til regnskog i Brasil, noen flere milliarder på kvoter og månelandinger. Miljøpolitikken har hatt lite med nordmenns hverdagsliv å gjøre.

Men det har endret seg. Påskebranner, solsvidde jorder og ekstremvær gjør folk mer engstelige. Miljøpolitikerne har fått mer selvtillit. Radikale forslag er blitt til praktisk politikk.

Det merkes i det daglige, på parkering, kollektivfelt, ferjepriser, luftkvalitet, stopp i utbyggingen av E18, bompenger, kjøttfrie dager, vindmøller, rekordhøye strømpriser og drivstoffavgifter.

les også

Greta og gamle gubber

I vinter førte den rekorddyre strømmen til misnøye. Prisene økte hovedsaklig på grunn av EUs viktigste klimatiltak. Det er blitt dyrere å slippe ut CO2.

Nå står den tøffeste klimakrangelen om vindkraft. Trønderenergi, som bygger vindpark på Frøya, er blitt fremstilt som terrorister og nazister av motstanderne.

Det dreier seg om naturvern og lokal motstand. Det er lett å forstå at man ikke vil ha møller i turterrenget sitt.

Men det er noe mer, for motstanden er ikke bare lokal og den handler om mer enn naturvern. Det kan se ut som vindmølledemonstrantene får støtte fra krefter som rett og slett er møkk lei alt gnålet om miljø.

En del ser på vindmøller som storsamfunnet eller storkapitalens angrep på den lille mann. De sier nei til politisk og kulturell dominans fra sentrum, selv om bildet er mer nyansert i virkeligheten. I mange kommuner er vindparkene ønsket.

les også

Aksjonerer mot vindturbiner: – Villige til å ofre hele sommerferien her

Protesten handler også om hvor dyrt og dårlig klimakampen har vært kjempet.

I Norge får miljølobbyistene trøbbel med legitimiteten fordi de sjelden sier nei til at staten sprayer penger over meningsløse klimatiltak.

I Lørenskog for eksempel, bygges for tiden en skitunnel som har fått sju millioner i statlige støttekroner fra Enova. Tunnelen trengs fordi temperaturøkningen tar fra oss skiføret. Men tunnelen er selvsagt ikke et klimatiltak.

Så kommer Miljøpartiet de Grønne og vil gi folk flest oval weekend. Hvor pengene skal komme fra, er et godt spørsmål.

les også

Tysk vindkraftutbygger i Trøndelag sammenlignes med naziokkupasjonen

Til sammen har alt dette gjort klima til kulturkrig.

Men det trenger ikke være dårlig for klimaet. For dette betyr at flere kan mobiliseres.

Arbeiderpartiets styrke i gamle dager, var at partiet klarte å lage en kraftfull allianse mellom sentrum og periferi. Partiet samlet opposisjon i bygd og by mot de økonomisk privilegerte.

Ingen av de gruppene som protesterer nå, er i nærheten av å være så store og de er ikke forenende.

Distriktsopprøret ledet an av Sp lever av å skjelle ut sentrum. På motsatt side står en like stor gjeng som vil ha kikertburger, quinoa og transportsykkel.

De er unge. Og det er bygdefolk å se blant dem. Til og med i Sp har de hemmelige beundrere.

Det er nok miljøforkjemperne som har størst mulighet til å bygge en allianse på sikt.

For det ingen vil ha, det er brunsvidde ekrer.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder