Et valg vi knapt har sett maken til

Velgerne beveger seg i retninger og i et tempo som vi knapt har sett maken til. Det blir neppe enklere å styre etter dette.

Mange synes dette har vært en rar valgkamp. Det mest iøynefallende er hvordan bompengeopprøret har overskygget de lokale sakene som tradisjonelt er viktig for folk, som skole, eldreomsorg og eiendomsskatt. I en normalsituasjon vil de politiske partiene dempe interne konflikter før et valg. Likevel har en nesten-regjeringskrise fått utspille seg for åpen scene. Det er likevel ikke det mest oppsiktsvekkende ved dette valget.

To sterke trender har slått inn i valgkampen med en tyngde som få hadde trodd var mulig. Den tydeligste er økende polarisering. Polarisering innebærer enten at avstanden mellom partier øker eller at partier som står lengst fra hverandre, styrkes. Det er særlig det siste vi har sett. Det er de partiene som snakker i store bokstaver, og som målbærer de tydeligste meningene på hver sin kant, som har vunnet fram.

Polarisering skjer på flere ulike områder. Den ene handler om den klassiske vekst/vern-dimensjonen. Vi har sett at bompengeopprøret og den eksplosive veksten til bompengelistene har fått en tydelig motreaksjon. Mange fikk en påminnelse om at bompenger og strenge klimatiltak er viktig for dem. De har massivt gått til det partiet som har vært den tydeligste motpolen til bompengemotstanderne, Miljøpartiet De Grønne. Godt hjulpet av klimastreik og et økende miljøengasjement i befolkningen har dette gitt det unge partiet en energiinnsprøytning inn mot valget. Selv om de er kjent for å ha flyktige velgere som ofte ikke finner veien helt fram til stemmelokalet, tyder mye på at MDG vil gjøre et rekordvalg.

Det er likevel den klassiske konfliktlinjen mellom sentrum og periferi som har dominert den lange valgkampen. Senterpartiet har vunnet fram med sin kritikk av regjeringens reformer, og ligger an til å nær doble oppslutningen siden forrige valg. Samtidig har de klart å gjøre seg til en slags nødhavn for velgere som er misfornøyd med utviklingen i samfunnet, om det er dab-radio, nedleggelse av fødeavdelinger, ulv, prisen på diesel, kutt i postombæringen, digitale lønnsslipper, statlige navneendringer, Acer og etterhvert også vindmøller.

Selv om Sp vil si at regjeringen er deres hovedmotstander, er det ingen parti som har meldt seg frivillig til rollen. Der Sp er et åpenbart distriktsparti, er de fleste andre partiene opptatt av å henvende seg til velgere i både by og bygd. Ingen andre partier kan eller vil være like tydelig som Sp. Derfor har Sp hatt hjemme alene-fest når distriktspolitikk har fått så dominerende plass i valgkampen.

Vi ser også en økende polarisering blant velgergrupper. I dag ser vi at yngre velgere er mer opptatt av miljø enn eldre. Folk i store byer oppgir miljø som viktigere enn folk på bygda. Mens Miljøpartiet De Grønne fosser fram i de store byene, er det Senterpartiet som legger bygde-Norge for sine føtter. I mange spørsmål er de klare motpoler. Miljøpartiets engasjement for elsykkel, flyskam, rovdyr, skogvern og vegetarmat står i sterk kontrast til Sps hjerte for kyr, traktorer, småflyplasser, skogbruk og snøskutere.

Samtidig ser vi at velgerne på venstresiden er blitt rødere. Både SV og Rødt vokser på bekostning av Arbeiderpartiet. I den nye valgundersøkelsen har Bernt Aardal og Johannes Bergh funnet ut at velgerne har beveget seg ideologisk til venstre, ikke minst i økonomiske spørsmål. Noe som har forsvunnet litt i alt mylderet, er den sterke veksten til partiet Rødt, særlig i de store byene.

En annen trend som har preget denne valgkampen, er en tydelig fragmentering. I flere byer har vi sett at de store partiene krymper og de små vokser. Resultatet er et politisk landskap med mange mellomstore partier. Det mest ekstreme utslaget i de målingene VG har fått utført, finner vi i Tromsø. Der er det seks partier som ligger mellom 9,9 og 16,8 prosent. Også i Bergen så vi på siste måling at ingen partier er over 20 prosent, ikke engang Høyre eller Ap.

Da blir gjerne utfordringen å få på plass styringsdyktige flertall. For det første må det samles mange partiet for å komme over 50 prosent. I Kristiansand ser vi konturene av en situasjon med 13 partier i det nye bystyret. Det er et betydelig sprik i meningene mellom de partiene som må til for å få på plass en koalisjon.

For det andre er det mindre åpenbart hvilket parti som kan aksle ledertrøya. I Tromsø så vi at Ap og SV var jevnstore, og begge melder seg på ordførerkampen. Noe lignende har vi også sett i Oslo, der Miljøpartiet De Grønne puster Ap i nakken som største parti på rødgrønn side. Her er imidlertid lederdiskusjonen parkert fordi MDG tydelig peker på Ap og Raymond Johansen som byrådsleder. Så medgjørlige samarbeidspartier er imidlertid mer unntaket enn regelen. Selv om valget er over, kan vi se fram til lange og krevende forhandlinger rundt omkring i landets kommuner og fylker.

LES MER OM STORBYVALGET:

Trondheim – Det blodrøde utstillingsvinduet

Oslo – Grønn, grønnere, grønnest

Stavanger – Valgdrama i oljebyen

Tromsø – Italienske tilstander i Nordens Paris

Kristiansand – Polsk riksdag i sørlandsidyllen

Bergen - Vått og kaldt og bomstasjoner overalt