CORBYNS FADESE: – Det britiske arbeiderpartiet Labours nederlag er nok et bidrag til den sosialdemokratiske nedturen i Europa, skriver kronikkforfatteren. Foto: KIRSTY WIGGLESWORTH / POOL

Debatt

Folkepartiets mulige død

Mange virker smått sjokkerte over Boris Johnsons knallsuksess i det britiske parlamentsvalget.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

BÅRD LARSEN, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita

Det vi ser om dagen er en etterhvert forutsigbar trend som går igjen i nesten alle vestlige demokratier: Det politiske sentrum og såkalte styringspartier taper terreng, mens småpartier, mange av dem populister, vel ... de er ikke småpartier lenger.

I Storbritannia har flukten fra sentrum foregått innad i de to store statsbærende partiene. Mens de konservative er overtatt av EU-motstand, populisme og innvandringsmotstand er Labour kapret av venstreradikale som er lunkne til, eller mot EU.

Labours nederlag er nok et bidrag til den sosialdemokratiske nedturen i Europa. Tidligere folkepartier makter ikke å re-orientere seg i en ny global virkelighet, med høy innvandring og betydelige endringer i arbeidsmarked, utdanning og bosetningsmønstre.

At akkurat Labour gikk på tidenes smell burde egentlig ikke overraske. Slik kan det gå når venstreradikale «kupper» et sosialdemokratisk parti i et «konservativt» land. Den engelske arbeiderklassen forventer gode offentlige tjenester og et arbeid å gå til, men de er langt fra revolusjonære. De er ikke som Corbyn opptatt av Hugo Chávez eller frigjøringskriger i Afrika. De stiller seg helt uforstående til avskyresolusjoner mot Winston Churchill.

Bård Larsen. Foto: Civita

les også

Corbyn beklager valgnederlaget

Etter Labours valgnederlag har de fleste kommentatorer vært mest opptatt av forklaringer som Corbyns (mangel på) personlighet, den gammeldagse politikken hans, partiets vingling i Brexit-spørsmålet og antisemittisme. Som så ofte ellers finnes det knapt noen årsaker som dekker hele bildet.

At Corbyn er gammelsosialist er bare én side av saken. Med kampanjen som ga Corbyn kontroll over partiet i 2015, kom det til nye generasjoner, som tradisjonelt ikke har vært særlig velkomne i partiet, gjerne bosatt i storbyene, med nye visjoner om hva Labour skulle være. Paul Bickley fra tenketanken Theos mener Corbyn også må forstås som en promotør av en «regnbuekoalisjon» av ulike etniske, religiøse og kulturelle identitetsgrupper som samles rundt progressive ideer og krav om sosiale rettigheter. Hvis dette stemmer, og det gjør det nok, er altså Labour à jour med store deler av venstresiden i resten av «det nye» Europa. Også i Norge ser vi en venstreside, inkludert Arbeiderpartiet, som bygger allianser som ville vært utenkelig for få år siden. 

For noen er sosialisme og identitetspolitikk en kabal som ikke går opp. De identitetspolitiske kulturkrigerne er opptatt av gruppetenking og politisk korrekthet, ikke i å representere arbeiderklassen, mener kritikere til venstre.  For Labour har cocktailen vært skjebnesvanger. Det skremmer vekk arbeiderklassen og de som bor utenfor storbyene, mener de. På åttitallet var 80 prosent av Labours velgere arbeidere. I dag er tallet 40 prosent. 

les også

Boris Johnson holder vinnertale: – Vi klarte det!

Flere undersøkelser etter valget viser at Brexit ikke var den viktigste årsaken til at folk flyktet fra Labour. Hos Opinium svarte 45 prosent av de som gikk fra Labour til de konservative at  partiets lederskap var den viktigste årsaken, med Brexit som nummer to med 31 prosent. (I den generelle befolkningen oppga 17 prosent av de som ikke ville stemme Labour Brexit som årsak. Antagelig scorer Brexit såpass lavt fordi folk har gått lei og vil ha en ende på dramaet.) 

Spørsmålet er hvor mye identitetspolitikk kan vektlegges som årsak til Labours valgnederlag. Misnøyen med partiets lederskap kan neppe skyldes Corbyns personlige egenskaper alene. Fra før vet vi at identitetspolitikk og Brexit er et sammenvevet kompleks hos begge «parter». 

Antakelig spiller identitetspolitikk en ganske stor rolle, slik det også er ellers i den vestlige verden. Om ikke alt handler om identitet i polariseringens tidsalder: Veldig mye gjør det. Derav munnhellet: «It’s the identity stupid!» Problemstillingen er snarere om man betrakter identitetspolitikk som et gode eller et onde.

les også

The identity, stupid

Statsviteren og sosialdemokraten Yascha Mounk mener åpenbart at det siste. «Høyresidens identitetspolitikk knuser venstresidens identitetspolitikk hver gang», twitret han på valgnatta.

Londons Labour-ordfører Sadiq Khan publiserte en kunngjøring der han sablet ned Corbyns lederskap: «Labour står mer politisk og kulturelt fjernt enn noen gang før fra mange partiet ble stiftet for å representere.»

Corbyn har hamret på elitene, men uten at mange nok har trodd på ham. Det hjalp Corbyn for eksempel lite at han ville fikse helsepolitikken på spektakulært vis, arbeidervelgerne forlot ham en masse likevel. Årsakene er sammensatt, men det er ikke sikkert at det sosiale alltid overskygger det kulturelle. Mange i den britiske arbeiderklassen føler seg kulturelt og sosialt fremmedgjort og det er en konfliktlinje som de konservative forstår. 

Forteller du et menneske at det ikke er bra nok, får du som bestilt. Høyrepopulismens tiltrekningskraft er ikke utelukkende basert på håpløs nostalgi. Skal vi tro på det beste om mennesker er det også et spørsmål om å føle på tapt trygghet og mangel på verdighet. Nøkkelen for et politisk parti er å overtale velgerne om at vi er på din side. Og selv om mange ikke liker å høre det: Identitetspolitikkens fremste prygelknaber er ikke å finne i akademiske miljøer. Ikke blant unge urbane. Ikke i middelklassen.

Dagen etter valget skrev Mounk artikkelen «How culture killed the Labour party» i The Atlantic. Her beskriver han hvordan Labour har forlatt den brede sosioøkonomiske koalisjonen som gjorde det til et folkeparti. Middelklassen har reist fra arbeiderklassen, mener Mounk, og det handler  om kultur, verdier – om synet på nasjonen og innvandring: «Mange arbeidervelgere føler at partiets lederskap ser ned på deres kulturelle verdier, slik at de blir fristet til å stemme Tories, eller mer ekstremt på alternativer som The Brexit Party.» Mounk skriver videre at den samme tendensen  er med på å forklare sosialdemokratiske partiers «sakte død» i mange andre land.

At Labour på noen områder har kolportert identitetspolitikk er det liten tvil om. Det blir lagt merke til.

les også

Når demokratiet svikter folk, svikter folk demokratiet

Før en partisamling i East Midlands i 2018, der blant annet Corbyn skulle tale, ble det bestemt at hvite medlemmer skulle betale mer i deltakeravgift enn ikke-hvite. Prisen for å være hvit var 10 pund ekstra. Dette skapte naturligvis en viss oppstandelse fra konservativt hold, men også innad i partiorganisasjonen. Da Equality and Human Rights Commission (tilsvarende likestillings- og diskrimineringsombudet) kom på banen og etterlyste en begrunnelse (de mente at det kunne være ulovlig å forskjellsbehandle folk på bakgrunn av rase) ble vedtaket imidlertid omgjort. 

Omtrent på samme tid arrangerte Labours ungdomsorganisasjon (Young Labour) en likestillingskonferanse der hvite unge menn ikke var velkomne med mindre de selv definerte seg som kvinne, funksjonshemmet, BAME (black, Asian and minority ethnic people) eller LBGT+. I motsetning til moderorganisasjonen omgjorde ikke Young Labour sine deltagerkriterier. «Heldigvis for dem er de ikke undertrykt i politikken», skrev leder Caroline Hill i The Guardian: «De trenger ikke delta på en konferanse om frigjøring og underrepresentasjon, noe vi ikke tror kan være kontroversielt.»

Toryer spant selvfølgelig sakene frenetisk til å være såkalt «omvendt rasisme», mens Labour fremstilte dem som et løft for de underprivilegerte på bekostning av de privilegerte. Denne kategoriseringen av hvem som er heldige i livet og hvem som ikke er det, basert på medfødte egenskaper som hudfarge eller kjønn, er et dreiepunkt i progressiv identitetspolitikk.

Å bli utsatt for rasisme og fordommer er åpenbart et samfunnsmessig handikap. Det er en god sak å jobbe for minoriteters rettigheter. Men når identitet blir politisk og altoverskyggende, når man snakker til en sammensatt befolkning i slike termer, så gjør det inntrykk på flere måter. Samfunn består jo av mennesker og da er det avgjørende hvordan politikk virker på folk. Det er mange hvite briter som sliter for å få endene til å møtes og som har falt ut av både arbeidsmarked og utdanningsløp. Den negative symboleffekten av identitetspolitikk er i mange tilfeller overtydelig, for eksempel når det kommer fra Harold Wilsons gamle arbeiderparti, hvis verdier og formål ble grunnlagt på klassepolitikk for sliterne og hverdagsheltene.

Den venstreorienterte identitetspolitikken kan altså være ekskluderende i sin mangfoldighet. Populistiske nostalgikere er bedre rustet til å fange opp hva majoriteten går rundt og gnager på. De fungerer som motvekt mot forbudte følelser diktert av progressive kulturkrigere. Derfor søkes det mot krefter som svarer med hvit identitetspolitikk, som taler på vegne av den «tause majoritet», som forteller at du kan være stolt av nasjonen og nasjonens historie.

les også

Sosiale medier gjør oss sintere og dummere

Blant identitetspolitiske aktivister hersker det en forestilling om at konflikt og kompromissløshet er bra og nødvendig for å få til reelle endringer. Det gamle må røskes opp for å skape noe nytt. Det skal derfor ikke glemmes at valget i Storbritannia langt på vei også var et generasjonsvalg. De unge stemte i overveldende grad Labour. Mange setter derfor sin lit til at konservatismen vil dø ut – av naturlige årsaker. Det kan man jo håpe på – eller ikke. Men selv de unge skal bli eldre, og mange av antagelig mer konservative. Like sikkert som at det er konflikt i dag vil det komme nye påskudd til konflikt i morgen. Det som er lov på torsdag blir «forbudt» på fredag. Revolusjonen har som kjent også for vane å spise sine egne barn. Men først og fremst er identitetspolitikken urovekkende fordi den rister i tilliten mellom mennesker, som er en betingelse i fungerende liberale demokratier.

Sosialdemokratienes nedturer er noe å tenke over for alle som uroer seg over polarisering og flukten fra det politiske sentrum. Slett ikke bare i Storbritannia, men stort sett i hele Europa. For ikke å snakke om Demokratene i USA, som skal stable på bena en kandidat som kan hamle opp med Donald Trump. En bølle og en skurk, men med (populist)radaren i orden.

Det kan bli vanskelig å matche hvis man fortsetter å kaste ved på det identitetspolitiske bålet som de reaksjonære mestrer flere hakk bedre enn kulturkrigerne på venstresiden.

Mer om

  1. Brexit
  2. Britisk politikk
  3. Labour
  4. Storbritannia
  5. Boris Johnson
  6. Jeremy Corbyn

Flere artikler

  1. Identitetspolitikkens steile fronter

  2. Brexit-slaget om Storbritannia

  3. Nå vil Skottland kreve selvstendighet

  4. Seks mulige utfall av kveldens skjebnevalg i Storbritannia

  5. I dag avgjøres Boris Johnsons skjebne: Skottland stemmer og bestemmer

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder