REGISSØRER: Katja Høgset, Espen Wallin og Margreth Olin har laget filmen «Selvportrett» om den anoreksi-rammede og nå avdøde fotografen Lene Marie Fossen. – Har journalistene som har skrevet om filmen aldri hørt et begrep som pro-ana, spør kronikkforfatteren. Foto: Stian Lysberg Solum

Debatt

Problematisk dekning av anorektiske lidelser

Hvorfor dekkes dødelige spiseforstyrrelser så annerledes enn selvmord?

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ERLE MARIE SØRHEIM, skribent

I kjølvannet av Ari Behns selvmord har artiklene vært utallige, og fokuset på psykiske lidelser sterkt. Ikke en eneste artikkel har blitt publisert uten en infoboks om selvmord og en liste over hjelpenumre man kan ringe.
Etter de siste ukenes mediedekning ser også Norsk Redaktørforening seg fornøyde: «Vi vil rose mediene for å ha unngått detaljer rundt selvmordet og for å formidle informasjon om hvor folk kan søke hjelp.»

Fotograf Lene Marie Fossen døde på grunn av sin mangeårige anoreksi i oktober i fjor. Nå er hun posthumt dobbeltaktuell i filmen «Selvportrett», av Margareth Olin, Espen Walling og Katka Høgset og med en utstilling av egne fotografier hvor hennes kropp er i sterkt fokus. I dekningen av hennes lidelse og død viser derimot pressen sjokkerende lite av denne presseetiske kunnskapen og klokskapen som Redaktørforeningen roste dem for i selvmordssaken.

Erle Marie Sørheim.

les også

Filmanmeldelse «Selvportrett»: Ekstraordinært sterk

I traileren til Olins film beskriver Fossen sykdommen som «et sakte selvmord», likevel er kun et fåtall av sakene om henne utstyrt med en faktaboks om spiseforstyrrelser og telefonnumre der utsatte kan søke hjelp. I tillegg er sakene fulle av bilder av kroppen hennes.

Har disse journalistene aldri hørt et begrep som pro-ana? Vet de ikke at det på nettet kryr av bilder av kropper helt på bristepunktet, for inspirasjon?
Antagelig forstår ikke journalistene hvordan det er mulig å sulte seg på denne måten, men de færreste av dem kan forstå suicidale tanker, likevel skjønner de at selvmord må omtales med varsomhet.

«Smitteeffekten» snakker vi om når det kommer til selvmord, for spiseforstyrrede er bilder av sykelig tynne mennesker en trigger. Det et friskt menneske anser som sykt, vil disse se på som at noen har klart å være enda «flinkere» enn dem selv.

les også

Lene Marie Fossen er død

Denne uken fikk jeg månedsavisen Ny Tid i posten. Forsiden preges av et av Fossens selvportretter under tittelen «Hudløs eksponering». Journalist Elin Lande omtaler filmen og utstillingen, akkompagnert av en rekke bilder hvor Fossens kropp er i fokus. Noen henvisning til hvor man kan søke hjelp er helt fraværende. Samtidig skriver hun: «Sultekunstner er det usagte ordet i rommet, for hennes kunstneriske utforskning er som best når den er knyttet til hennes egen plagede kropp og sykdommen som tærer livet ut av henne.»

Her sier hun rett ut det mange av de andre sakene har vært litt mer unnlatende med, men likevel bygget opp om. Vår fascinasjon for det ekstreme, for de som går over alle naturlige grenser, er stor. Det er lett å opphøye disse syke eller se dem som eksotiske fenomener. Franz Kafka skrev novellen En sultekunstner i 1922, om en mann som reiste fra by til by for å vise hvordan han klarte å leve uten mat. Vår interesse for dette er altså ikke noe nytt, derfor burde også innsikten og kunnskapen om det vært mye større.

I traileren til Olins film sier Fossen at «når du ikke spiser så skrur du av følelser».
Det er et farlig utsagn som får stå helt uimotsagt. Det er nettopp slike uttalelser som folk som sliter med mat tenker på. Hvis man ikke spiser, så har man i det minste kontroll på noe, og kan føle mindre på alt det andre, vanskelige.

I VG gir anmelder Morten Ståle Nilsen Olins fim en sekser og skriver: «Filmen kommer til å bli omdiskutert. Enkelte vil mene det samme om denne dokumentaren, som enkelte vil kunne mene om Fossens fotografier: At den, mer eller mindre i kraft av å eksistere, «romantiserer» sykdom. Mange vil etterlyse leger, psykiatere – kort sagt: stemmer utenfra. De kommer, som nevnt, ikke til orde her.»

les også

Slik fant de veien ut av spiseforstyrrelsen

Pluss content

Heller ikke i forbindelse med hans sak får informasjon om spiseforstyrrelser komme til orde.

Det virker som om mange mener at siden Fossen døde er det avskrekking nok i seg selv, altså stikk i strid med alt det man tenker rundt selvmord. Jeg har ikke sett filmen og det kan godt være at den ikke «romantiserer» sykdommen. Men pressens dekning av Fossen bærer sterkt preg av mytifisering og romantisering av en dødelig lidelse.

Jeg mener ikke at Fossens bilder skulle blitt sensurert eller ikke omtalt, hun har rett til ytringsfrihet og kunstnerisk utfoldelse som alle andre. I det jeg har sett av intervjuer med henne til nå savner jeg derimot sterkt kritiske spørsmål. Hva tenkte hun for eksempel selv om sin mulige påvirkning på andre syke?

Pressen har jevnt over ment at de taklet dekningen av Behns selvmord godt, de sier det har blitt grundig gjennomgått i redaksjonene. Det gjør mangelen på forståelse og innsikt når det kommer til andre dødelige psykiske lidelser ekstra overraskende, og skuffende. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder