Kommentar

Ta Oslo tilbake

I løpet av de siste tre månedene har Oslo eksplodert i terror, drap og voldtekt. Hva er det som skjer med byen vår?

ARTIKKELEN ER OVER ÅTTE ÅR GAMMEL

En varm julikveld i sommer sto jeg på Operataket for første gang og så kveldsolen kaste sin siste glans innover byen min, som jeg hadde vært borte fra i tre år.

Det lå et tynt slør av rosa skydekke over åsene i bakgrunnen og plutselig syns jeg det var det vakreste jeg hadde sett. Jeg tok frem iPhonen og tok et bilde (som dessverre var langt fra å fange skjønnheten) og la det ut på Facebook med følgeteksten; "Halleluja, jeg elsker Oslo!"

Dagen etter sprang bomben i Regjeringskvartalet og jeg vaklet forvirret ut i et gatebilde av knust glass, svoveldamp, vridd stål, blod, smerteskrik og ødeleggelse.

Nå, tre måneder senere, etter at vi dag etter dag, helg etter helg har våknet til nyheter om nye overfallsvoldtekter og nye drap, føler jeg det nesten som om bomben slo hull på en mørk åre av destruktiv kraft dypt nede under grunnfjellet og lot den sive opp til overflaten.

Jeg har krysset byen til fots fra øst til vest og til alle døgnets tider siden 1977, og jeg har alltid opplevet den som trygg.

Men denne høsten har vært annerledes.

Nå kjenner jeg et stikk av engstelse for datteren min, for kona mi og for alle venninner og kvinnelige kolleger når jeg vet de er ute og bruker byen om kveldene. Og jeg kjenner en avmektig blanding av sorg og raseri for alle jentene som er blitt og blir krenket på det groveste på vei gjennom byen.

Jeg føler at vi er en hel by av kjærester, ektemenn, fedre, mødre, samboere og venner, som ikke helt får sove om kvelden før vi har hørt det lille, betryggende klikket i inngangsdøra som bekrefter at alt har gått bra.

Vi er i ferd med å bli gisler for vår egen frykt. Av formaninger og sikkerhetsrutiner. Fortsetter det slik ender det med at vi låser oss inne og lar byen forvitre.

Det må stoppe nå.

Det har alltid vært mye å utsette på Oslo, og ingen har gjort det tydeligere og med mer overbevisning enn Oslofolk selv; om veiarbeid og skjenketider og eldreomsorg og ungdomsklubber og grønne lunger og hvor skal vi egentlig gjøre av Munch sine bilder.

Men vi lever her av en grunn, og det er at det alltid har vært et godt sted å bo. Et morsomt sted å bo. Og, kanskje fremfor alt, et trygt sted å bo.

Vi må ikke la det forsvinne. Alle som er glade i Oslo må vise at dette er vår by, ikke terroren og drapene og overfallsvoldtektene sin. Vi må ut i gatene, ut i parkene, ut i den fine Oslonatten og sørge for at alle her kan bevege seg fritt og uten fare.

"Trygge Oslo, stygge Oslo - jeg blir her i trygge Oslo" sang Jokke og Valentinerne en gang.

La oss ta trygge Oslo tilbake.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder