Å stå igjen på perrongen
Vi skal rekke toget og har dårlig tid. Og vi når det akkurat, tror vi.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.HARALD QUESETH, forsinket togpassasjer
Idet toget stanser på Ski stasjon, er vi på perrongen. De avstigende passasjerene strømmer ut. Så lukker dørene seg. Halden-toget skal, ifølge billetten, gå kl. 15.30 og klokken er bare 15.28, så døren åpner seg nok når vi trykker på knappen.
Men det skjer ikke. Vi banker på døren. Forgjeves. Toget setter seg i bevegelse og ruller ut fra stasjonen.
To minutter før tiden. Mens vi står igjen på perrongen. Så de oss ikke? Eller ga de blaffen?
Det er én time til neste tog. Det er surt vær. Og koffertene er tunge.
Men det hjelper ikke å deppe. Tapt tid kan også være vunnet tid. Vi har en time for oss selv. Anstrenger vi oss litt, kan det minne om gleden en noen ganger fornemmer når et møte er avlyst.
Og vi kan bruke tiden til å oppleve den nye, moderne Ski stasjon. Kjent fra nyhetene i månedsvis som startpunkt, eller endepunkt om man vil, for den prestisjefylte Follobanen.
Kanskje kan vi ha noe å fortelle om dette flotte prosjektet når vi kommer hjem til Bergen, der folk må leve med en svingete jernbanetrasé fra damplokomotivets barndom i Norge.
VG MENER: Uholdbare togproblemer
Vi ser for oss et lekkert venteværelse. Kanskje med varmdrikksautomat. Det vil være i pakt med moderne tanker om kundeopplevelse; mantraet som også jernbanen har tatt i bruk.
Stasjonen er ikke bare storveies. Den er stor. Vi trekker våre tunge kofferter over perrongen og bort en lang undergang. Fremme ved det vi antar er stasjonsbygningen spør vi en forbipasserende jernbaneansatt hvor venteværelset er.
Hun ser forundret på oss.
– Det er ikke venteværelse her.
Det er synd. Ikke bare fordi det er surt, det er også kaldt denne mørke romjuls-ettermiddagen; været er slik at tog er innstilt enkelte steder på Østlandet, har vi lest. En tanke slår oss, som et sidespor: Når en så sentral del av en stasjon som venteværelset er borte, har vel det samme skjedd med stasjonsmesteren.
Det er også trist fordi det betyr at den eneste vitsen jeg husker vil være uforståelig for nye generasjoner. Det gjelder vitsen som innledes med «har du hørt om mannen som hadde to sønner? Den ene var verdensmester på skøyter, den andre stasjonsmester på Ski.»
Når vi først har åpnet sinnet for litt munterhet, bestemmer vi oss for å fortsette på det sporet. Vi leker oss med forklaringer på hvorfor venteværelset ikke kom med i planene for den nye stasjonen.
Kronikk: Små drypp av ondskap
Den ene begrunnelsen er at det ble rammet av innsparingene i statsbudsjettet. Hadde ikke både Støre og Vedum sagt at mange samferdselsprosjekter må vente? Tunnelen alene har kostet 37 milliarder kroner, tre ganger så mye som planlagt.
Vi føyer til en jernbaneteknisk forklaring: Den nye tunnelen vil gi Østfoldbanen bedre kapasitet og sikre at togene er i rute. Da trengs ikke noe så gammeldags som et venteværelse.
Og så en administrativ begrunnelse. Kanskje er problemet at man ikke vet hvor ansvaret skal ligge for venteværelser i et oppsplittet jernbanesystem? Hva med å opprette en egen divisjon, med et tilstrekkelig antall direktører? Kanskje kan driften legges ut på anbud? Kan Narvesen ta seg av den?
Når vi på denne måten leker oss gjennom den – egentlig svært irriterende – ventingen, går tiden fort. Hvis ikke det hadde vært et for billig poeng, kunne vi ha sagt at vi på denne måten fortere ser lyset i tunnelen.
For nå er ventetiden ute. Vi er på perrongen i god tid, klok av skade. Denne gangen åpner dørene seg, og vi går tilfredse inn i varmen.
Vi viser billetten til konduktøren og forklarer at vi skulle ha reist med forrige tog, men at det gikk to minutter før tiden.
Den ventede sympati uteblir.
– Han prøvde vel bare å ta igjen litt tid, sier han og går videre.
En medpassasjer forteller oss at toget vi er på, gikk ett minutt før tiden.
Og med ett skjønner vi sammenhengen. Etter at den nye tunnelen åpnet, fikk Østfoldbanen nye rutetider. Så ble tunnelen stengt. Følgen er at togene må kjøre langsomt på en gammel trasé med rutetider tilpasser en rask tunnel. Det gjør det vanskelig å holde regulariteten.
Er det derfor det knipes inn? Jeg fremmer det som en påstand i et klagebrev til Synne Homble, konserndirektør for kundeopplevelse og innovasjon i Vy.
Der suppleres med to andre jernbaneepisoder av uheldig art; skøytebanen foran Oslo S 2. juledag og feilen med en sporveksel på Oslo S som dagen etter forsinker Bergenstoget med én time. Hun svarer raskt og takker for at jeg tok meg «tid til å skrive grundig ned det du opplevde. Det gir oss mulighet til å gå nærmere gjennom det du skriver og lære av erfaringene dine.»
Hun avslutter med at hun håper «dere likevel vil ta sjansen på å reise med toget senere også.»
Det gjør vi nok.
Men tilføyer at å «ta sjansen» var en treffende formulering.
