Kvinner og barn som fiender av totalitære regimer
I totalitære regimer som Iran og Afghanistan, er de verste fiendene ikke politiske dissidenter. Det er kvinner og barn.
Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.NINA WITOSZEK, forfatter og seniorforsker ved Universitetet Oslo
I det iranske redselskammeret – Evin fengselet – sitter poeten Mahvash Sabet og venter på en ny runde med grusomheter. Hun ble først arrestert i 2008 og dømt til ti års fengsel, og løslatt i 2017.
Dommere anklaget henne for spionasje, propaganda mot den islamske republikken, medlemskapet i det ulovlige bahá’í-samfunnet, samarbeid med Israel, sending av hemmelige dokumenter ut av landet, handlinger mot landets sikkerhet og, for sitere rettsteokratene, «å drive med fordervelse av jorden.» (‘Fordervelse’ er et religiøst/moralsk Koran begrep, som ikke er synonymt med økonomisk korrupsjon).
Iranske ayatollas er svært kreative når det gjelder å oppfinne forbrytelser.
Men det er én forbrytelse som de sjelden nevner: at det er nok å være kvinne, eller et medlem av en religiøs minoritet, for å kastes inn i fengsel eller utslettes. Så som det en gang var det nok å være en jøde for å bli brent som ikke-menneske i Auschwitzs ovner.
Velkommen til det 21. århundrets middelalder med iPhoner og atomvåpen. Og barbarisk teokrati.
I de siste 50 årene har dehumanisering av iranske kvinner som regimets fiender vært en del av de herskernes strategi for å holde seg ved makten og beholde kontrollen over befolkningen.
Riktignok var den siste Shah av Iran, den forhatte Mohammad Reza Pahlavi (1919 -1980) mer liberal mot kvinner. Han ga dem stemmerettigheter, fjernet påbud på hijab og lot dem komme på universitetet.
Men i et berømt intervju med Oriana Falacci la han vekt på kvinners underlegenhet i forhold til menn, og insisterte på at – sammenlignet med menns prestasjoner – kvinner hadde mislyktes gjennom historien med å skape noe av betydning bortsett fra kokebøker.
I 1979, etter Irans revolusjon, gjorde ayatolla Khomeini hijab obligatorisk og kastet kvinner inn i det totalitære helvete, det vil si, han annullerte deres menneskeverd og frihet.
Som svar gikk titusenvis av iranske kvinner ut i gatene. De ropte: «Frihet er verken østlig eller vestlig, frihet er global.» Protesten endte med massive arrestasjoner og en introduksjon av de facto apartheid mellom menn og kvinner.
Spansk avis: Iranske Sarasadat Khademalsharieh flytter til Spania etter å ha spilt uten hijab
I dag kjemper norske eller nederlandske feminister for flere barnehager eller flere lederstillinger for kvinner. I Iran kjemper kvinner for å bli akseptert som mennesker. For dette blir de kastet i fengsel, torturert eller steinet – og ingen vestlig «feministisk teori» kan virkelig fange deres nedverdigelse.
Hvorfor det ydmykende apartheid, kunne man spørre. Kunne ikke iranske myndigheter prøve en liten reform for å bli bedre elsket av hele befolkningen?
Svaret et enkelt: for det iranske regimet, som for alle totalitære stater – fra Afghanistan til Kina – betyr enhver reform en potensiell start på en revolusjon. Myndighetene kan ikke rikke seg en millimeter, for det kommer en til og en til rett etter. De kan ikke engang ta et lite oppgjør, de må være tyranniske tvers gjennom.
Resultatet er at kampen om frihet i despotiske systemer som Iran eller Afghanistan ikke er politisk; den er eksistensiell. Det er en kamp for å overleve, både for regimet og for normale mennesker.
Hvis det bare hadde vært en politisk revolusjon, ville makthavere ha håndtert det på et enkelt vis: de ville tatt lederne av politiske grupper til fange og drept dem, punktum.
Den eksistensielle revolusjon er farligere fordi den er mindre synlig, den pågår under radaren så å si. Dens helter er poeter, kunstnere, etniske minoriteter, religiøse grupper som i Iran. De skriker ikke. De har intet politisk program: de skriver, ber, maler, komponerer, uttrykker sitt menneskeverd og sine lengsler. De er kvinner som har glemt å få hijab skikkelig plassert på hodet.
I totalitære regimer som Iran og Afghanistan, er de verste fiendene ikke politiske dissidenter. Det er kvinner og barn.
Presteskapets barbari: Styrer Iran med terror og grov vold
Etter en bølge av protester i november, sitter flere og flere barn i iranske dødsceller. Islamsk lov tillater henrettelse av ungdomsforbrytere fra ni år for jenter og 13 år for gutter – den lovlige alderen for modenhet. Ifølge Amnesty Internasjonal har antall dødsfall blant barnedemonstranter og tilskuere i den siste protestbølge oversteget 300.
I dag sitter Mahvash Sabet i det iranske fengslet og tenker på sine barn. Hun får ikke se dem i det nye året. Før jul i år, i 2022, ble hun dømt til et nytt tiår i fengsel for «ikke å ha lært leksen» fra sin tidligere fengsling.
Hun er en trippel forbryter – en kvinne, poet og et medlem av Bahá’i-troen, den tallmessig største religiøse minoriteten i Iran. I de siste år er 200 iranske bahá’íer som henne blitt henrettet eller myrdet, tusenvis har blitt arrestert og avhørt, og titusenvis flere har blitt fratatt jobber, pensjoner og utdanningsmuligheter.
Mahvash er heldig. Takket være gode hjelpere ble hennes tekster smuglet ut, redigert i utlandet og utgitt som «Prison poems». Den kjente norske komponisten Lasse Thoresen har skrevet gripende musikk inspirert av hennes dikt. Den Norske PEN foreningen ga henne «International Writer of Courage Prize». Mot har hun mye av, selv om det er vanskelig å forstå hvor det kommer fra. Gud? Troen på mennesker? Poesi? Alle tre?
I pauser mellom tortur og voldtekt skriver Mahvash dikt:
«Og her står jeg noen ganger/og ser opp på himmelen/ stirrer gjennom den smale spalten/ mellom to rustne stålplater/som stenger meg ute fra den vide himmelen.»
