Den norske protestbølgen

MENINGER

De siste ukenes meningsmålinger er et nederlag for de etablerte og ansvarlige partiene. Det er de ytterliggående og virkelighetsfjerne partiene som vinner.

Publisert:

Det er ikke bare Ap som er i krise. Høyre og Frp går også ned på meningsmålingene. Det samme gjør de to samarbeidspartiene deres, Venstre og KrF. Vinnerne er ytterpunktene i norsk politikk; Miljøpartiet De Grønne og Rødt, SV og Senterpartiet.

SV og Sp er tidligere regjeringspartier som har blitt mer radikale i opposisjon. SV ledes av en tidligere erklært marxist, Audun Lysbakken. Og Sp, som i utgangspunktet er et traust og ansvarlig parti, har frem mot valget vokst seg stort på en distrikts-populisme der mye har handlet om å dyrke misnøye med Oslo og det de ser som makteliten i hovedstaden. Rødt og Miljøpartiet De Grønne er ytterliggående på hver sin kant. Begge bruker sterke ord i sin kritikk av hvordan vi har organisert samfunnet vårt.

Flyktningkrisen

Den naturlige orden i Norge har vært to store, ansvarlige partier, Høyre og Ap, som har hentet støtte hos ulike småpartier når de har styrt landet. Sentrumspartiene i midten, særlig Sp og KrF, har bidratt til å bevare Norge som et samfunn der det er enighet om de store spørsmålene. Det at Høyre og Ap på omgang har vært avhengig støtte fra et ansvarlig sentrum, har bidratt til at avstanden mellom de politiske hovedretningene i Norge ikke har blitt for stor. Det har kommet til bred enighet om viktige og omfattende reformer, alt fra folketrygden til handlingsregelen, skatteforlik og pensjonsreformen.

Velferdssamfunnet har aldri vært truet ved noe regjeringsskifte. De ansvarlige partiene har funnet sammen i store nasjonale spørsmål. Selv under flyktningkrisen høsten 2015 klarte politikerne å samle seg bak et bredt forlik om hvordan Norge skulle møte det som skjedde. Det er spesielt. Og det er et kvalitetstegn ved det norske samfunnet.

Frps kunststykke

Men dersom dagens meningsmålinger holder stikk, så kan dette bildet endre seg. Det ser altså ut til at vi står midt i en protestbølge. Den skyller over den vestlige verden. Det interessante er at det hos oss er det ytre venstre som vokser – koblet med et populistisk distriktsopprør.

Vi ser ikke en tilsvarende vekst lenger ut til høyre. Frp hadde åpenbart gjort det mye bedre på meningsmålingene i dagens politiske klima dersom partiet hadde vært i opposisjon. Det sier likevel mye at Frp så langt har klart det kunststykket å sitte med regjeringsmakt og samtidig beholde sitt preg av protest.

Det er på venstresiden vi ser de store endringene. Dersom velgerne på ikke-borgerlig side flytter seg så langt mot venstre som vi nå ser, er spørsmålet om Ap flytter etter. Partiets ungdomsorganisasjon AUF er sterkere enn på lenge, mange vil mene for sterk. Ap-ungdommen har fått en ny tyngde inn i moderpartiet som vi ser blant annet i Midtøsten-politikken, i EU-politikken, og i verdispørsmål.

Jens Stoltenberg

Det er ikke sikkert at Aps godt voksne kjernevelgere i Oppland og Hedmark er like fornøyde med eggdonasjon og etableringen av et tredje kjønn som unge velgere i storbyene er. Og det er ikke sikkert at flyt-velgerne mellom Høyre og Ap liker at Støre og hans folk har svekket partiets profil som ja til EU-parti.

De fleste europeiske sosialdemokratiske partiene har blitt svekket. I Ap er mange bevisst dette. Det er en av grunnene til at partiets nestleder Trond Giske og andre er så opptatt av å bygge en bro inn til sentrum med KrF. De mener antagelig at dersom Ap går mot venstre, kan de på sikt risikere å bli uviktige for folk flest.

Les også: Vinn eller forsvinn for Jonas

Samtidig har Ap under Jonas Gahr Støres ledelse blitt mer radikalt. Støre har hatt et behov for å vise at han er en ekte Ap-mann. Han har vært opptatt av å komme både AUF og LO i møte, mye mer enn forgjengeren Jens Stoltenberg gjorde mens han var statsminister. Støre gjør åpenbart dette i et forsøk på å møte valgvinden. Men det som skjer, er at denne vinden uansett går til de radikale fløypartiene, mens Ap mister noe av den ansvarlige styringsprofilen som alltid har preget partiet. Det tror jeg Ap taper på.

Hvorfor nå?

Spørsmålet er hvorfor den populistiske protestbølgen kommer akkurat nå. Noe av svaret ligger nok i at ting går så fort. Digitalisering, effektivisering, omstillinger på jobb og i samfunnet rundt oss – kombinert med en underliggende uro over at verden rundt oss rykker stadig nærmere. Med terror i våre naboland, med en flyktningkrise som Europa ikke klarer å håndtere. Våre kaotiske debatter om innvandring og integrering er uttrykk for en dyp underliggende uro. Da blir det lett for de virkelighetsfjerne partiene med de lettvinte løsningene.

Det er i urolige tider vi mest av alt trenger stabilitet og forutsigbarhet. Den litt grå hverdagspolitikken er sjelden spennende. Men det er den som bringer verden fremover.

Hør podkasten Skartveit med Jonas Gahr Støre her

Hør podkasten Skartveit med Erna Solberg her