Som «innvandrerkvinne» har det vært lett for meg å få jobb. Nå må det bli slutt på den doble diskrimineringen av "innvandrermenn".

Mine brødre, innvandrermenn, eller sønnene deres – er ikke like heldige.

Jeg har observert det lenge – og nå bekrefter også forskere. Jeg har en fordel i arbeidslivet, bare i kraft av å være en «innvandrerkvinne».

Som innvandrerkvinne (uten hijab, vel å merke), cruiset jeg inn i arbeidslivet. Mitt første intervju for 20 år siden forløp seg slik:

– Vil dere se papirene mine?

– Nei, at du sitter her med bachelorgrad i økonomi, du er så sterk! Får du lov til å jobbe, altså?

– Eh, lov? Eh, ja

– Jobben er din!

Det var så jeg trodde jeg skulle bli båret ut av kontoret på gullstol, med konfetti flygende rundt meg. De var så stolte av meg, selv om de ikke kjente meg. Men de kjente "innvandrerkvinner". De undertrykte.

For all del, innvandrerkvinner blir også diskriminert, men ikke på langt nær så ofte som gutta.

På BI, hvor jeg studerte, hadde jeg en norsk-pakistansk studievenn. Det var egentlig han som var den flinkeste av oss alle på kullet. 20 år etter, har han fortsatt ikke en jobb etter kvalifikasjoner. Jeg kjenner mange sånne.

Les også: Innvandrere tjener 240 000 mindre enn nordmenn

Bekmørkt for gutta

En ny rapport fra Institutt for samfunnsforskning (ISF) er bekmørk og trist lesing. De fleste brune menn sliter – særlig pakistanere, irakere og somaliere. Selv i utdanningssystemet. 15 prosent av kvinnene med pakistansk bakgrunn oppgir at de er negativt forskjellsbehandlet. 22 prosent av de pakistanske mennene mener det samme.

Alle i privat sektor hadde ansatt en hvit, norsk mann. Bare halvparten hadde ansatt en somalisk mann. Og det stopper ikke her. Den doble forskjellsbehandlingen er gjennomgående, nærmest fra vugge til grav. Fra skolegården, til arbeidslivet, til boligmarkedet, til den offentlige sfæren.

Det er 36 prosent mindre sjanse for å bli innkalt til jobb om du har pakistansk navn. Når du får jobb er det oftere deltidsjobb, du er oftere overkvalifisert, du får dårligere lønn over tid. Det hjelper heller ikke om du har høyere utdanning, er etterkommer og kan språket aldri så utmerket!

Dette er blodig urettferdig. Fullstendig uakseptabelt. Men like fullt hverdagen til mange innvandrermenn.

Fra vugge til grav

Og det begynner tidlig, denne diskrimineringen og rasismen. En nordisk studie, omtalt i ISF-rapporten viser at 17 prosent av etnisk norske barn mobbes, sammenlignet med over 30 prosent av innvandrerbarna.

Og til sin fortvilelse vet ikke lærere hvordan de skal håndtere barns erfaring med rasisme og diskriminering. Skolepensum om emnet handler om Holocaust, Apartheid og den amerikanske borgerrettighetskampen. Den handler ikke om norsk diskriminering og rasisme. Den systematisk forskjellsbehandlingen som gjør at menn med arabiske navn i lavstatusyrker har 25 prosent lavere sannsynlighet for å få leie bolig.

Altså skapes nye generasjoner arbeidsgivere og arbeidstagere som ikke vet nok om hva som skjer i deres eget land. Den onde sirkelen av uvitenhet og fordommer kan fortsette.

Kjære arbeidsgiver!

Det er én gladnyhet i rapporten: Pakistanske etterkommere har gjort en enorm klassereise.

"I snitt tar de nå høyere utdanning enn sine jevnaldrende i majoritetsbefolkningen". Men jeg føler ikke helt for å juble, når de diskrimineres like mye som sine foreldre.

Så, kjære arbeidsgiver: Takk og hurra for at du gir sånne stakkars som meg en mulighet. Men, du må slutte å diskriminere folk bare fordi de har utenlandske navn. Og du må slutte å dobbeltdiskriminere gutta. Du vet at du fratar dem håp? Og mennesker uten håp blir del av mørke statistikker.