NÆROMRÅDE: De syriske flyktningebarna Firas og Amar bor med mor og bestemor i et betongrom uten vinduer i Jordans hovedstad. Faren er savnet i Syria. Kronikkskribent Ayesha Wolasmal bor for tiden i Jordan, der det nå oppholder seg over 600.000 flyktninger fra krigen i nabolandet Syria.
NÆROMRÅDE: De syriske flyktningebarna Firas og Amar bor med mor og bestemor i et betongrom uten vinduer i Jordans hovedstad. Faren er savnet i Syria. Kronikkskribent Ayesha Wolasmal bor for tiden i Jordan, der det nå oppholder seg over 600.000 flyktninger fra krigen i nabolandet Syria. Foto: Harald Henden , VG

Reisebrev fra «nærområdene»

MENINGER

Det er ikke mennesker på flukt og deres «annerledeshet» som utgjør den største trusselen mot samfunnet vårt, det er den stille flukten fra verdiene våre.

  • VG Debatt
Publisert:

AYESHA WOLASMAL, skribent

I snart fire måneder har jeg jobbet i Jordan, også kjent som «nærområdene». Dette vesle landet i Midtøsten har de siste fem årene sett en enorm tilstrømming av syriske flyktninger. Et land som virkelig har fatt kjenne på hva det vil si å få krigen på døren. Ifølge tall fra FNs Flyktningkommissær bor nærmere 625.000 syrere i Jordan. På jobben deler jeg kontor med legekolleger fra hele verden. Hver eneste dag samles de rundt kart for å kartlegge helsefasiliteter og den humanitære responsen for syrere rammet av krig og konflikt.

Men det er først når jeg hører norske Dagsnytt 18 i reprise, mens jeg koker morgenkaffen, at jeg blir oppriktig bekymret. Retorikken er blitt så fiendtlig og debatten så polarisert og jeg undrer meg over hvilke verdier det er vi egentlig etterlyser? Når fremtredende politikere fra et regjeringsparti foreslår lukkede mottak og kriminalisering av mennesker med beskyttelsesbehov blir jeg skamfull. Når rangeringen av flyktninger, mistenkeliggjøring av andre kulturer og religioner blir stuerent og pyntet med ord som «legitim religionskritikk», da henger jeg ikke lenger med.

De siste årene har det offentlige rommet for debatt vokst, stadig flere slipper til, men samtidig har holdninger som for kort tid siden var forbeholdt nettrollene blitt talepunkter for regjeringsmedlemmer.

Nedlatende omtale

Det er selvsagt helt nødvendig og legitimt å regulere antall flyktninger og asylsøkere som kommer til Norge. Det er heller ingen tvil om at alle som begår kriminelle handlinger bør sanksjoneres deretter.

Det jeg har problemer med å forstå er generaliseringer. Jeg har problemer med å akseptere den nedlatende omtalen av mennesker som først og fremst har vært på flukt, og som i noen tilfeller er vokst opp i subkulturer med praksiser de fleste av oss anser som avskyelige. Praksiser de har blitt født inn i generasjon etter generasjon. Det er forkastelig med barnebruder. Men når ble det greit å beskylde hele folkegrupper og gå til verbale angrep på mennesker som har praktisert det eneste de har lært å kjenne. Og er det virkelig slik at vi som hevder å tilhøre en nærmest overlegen kultur tror at uforskammethet og aggressiv konfrontasjon skaper reform og forandring?

Mange av de store utfordringene vi står ovenfor med den massive migrasjonsstrømmen er ikke nødvendigvis av religiøs, men strukturell og sosioøkonomisk karakter. Å gjemme seg bak store ord og begreper som kulturrelativisme, å trekke inn religionskritikk i alt som angår andre kulturer en uheldig avsporing.

Hylekor

I mange av tilfellene vi leser om dreier det seg om manglende eksponering og tilgang til utdanning. Per Fugellis uttalelser om barneekteskap er et langt mindre problem for samfunnet vårt enn det opponentene fra Frp står for. Fugelli representerer ikke alltid min venstreside, men jeg er overrasket over hylekoret som i samlet flokk hyler, mer enn de lytter.

Jeg har vanskeligheter for å tro at Børge Brende på feltbesøk i Jemen og som vår fremste representant internasjonalt, går i strupen på fedre som tvangsgifter døtrene sine i en alder av 13. Jeg holder heller en knapp på at han med våre skattepenger og stortingsmeldinger i ryggsekken forsøker å etablere institusjoner og strukturer som bidrar til positiv endring.

Hva skjedde med sammenhengen mellom innenriks og utenrikspolitikk, eller er det så enkelt som at det er fint med forståelse så lenge de ikke kommer til oss med sine steinalderske praksiser?

En stor seier for Tehmina

La meg nevne et eksempel fra mine egne møter med holdninger som tilhører fortiden (vår) til. Nasir bor i Kandahar. Han har aldri forlatt byen som for de fleste av oss er kjent som Talibans ideologiske hjemsted. Den eneste freden han kjenner er krig. Det eneste han kunne lese var tallet på den lokale pengeseddelen. Å sende lillesøsteren på skole hadde aldri falt han inn. Jenter blir født og så blir de gift. Og slik fortsetter livssyklusen for hundretusener av mennesker.

Nasir er i slekt med meg og da jeg traff han første gang så jeg ned på han, jeg kunne ikke begripe hvordan han kunne holde søstrene sine hjemme. Jeg var en typisk norsk fjortis. Noen år etter traff jeg han igjen. Litt mindre fjortis og litt mer eksponert. Nå var Taliban-styret kastet og jenteskolene åpnet igjen. Nasir hadde fått tre jenter siden sist. Vi snakket lenge om livet uten Taliban og hvilke muligheter døtrene hans hadde i dette nye samfunnet. «Same old, same old» sa han og fortsatte akkurat som før. «Jeg har knapt nok mat på bordet. Skole koster penger. Ingen andre sender sine barn».

Jeg ble i Kandahar i flere dager. Hver eneste dag ble vi sittende under åpen himmel og snakke om hvordan han kunne gjøre ting annerledes. Vi snakket om religion, kultur og hvordan han med bind for øynene levde etter de reglene og normene som gjaldt i hans kultur og nærmiljø. Hvorfor det var viktig at den lille datteren hans på syv år kunne begynne på skole? Hvilke fordeler og dører det kunne åpne hvis han bare satset mer på barna sine og mindre på de kulturelle barrierene.

Noen dager etter var vi på vei til flyplassen, jeg skulle hjem til sivilisasjonen og Nasir stilte som sjåfør. Vi utvekslet kun blikk, men jeg skjønte at trebarnsfaren hadde tenkt. Vi ble enige om at jeg skulle dekke skoleutgifter og sikker transport til og fra skolen. Men den gamle fjortisen i meg våknet til live og før jeg gikk videre spurte jeg om han kunne love meg at datteren ikke skulle bli giftet bort før hun var ferdig med utdannelsen sin. «Jeg lover», sa han. En bitte liten seier for menneskeheten, men en stor seier for Tehmina. Med jevne mellomrom får jeg til sendt videoopptak av 11-åringen mens hun gjør lekser og synger sanger hun har lært på skolen. Nasir synger med.

Verdiendring

Forrige uke markerte familien min 30 år i Norge – det var en beskjeden, men svært humoristisk feiring bak tastaturet i en lukket familiegruppe på Facebook. Jeg spurte søsknene min som kom til Norge som små barn hva de husket og hva de tenkte for 30 år siden. Storesøster (40) var lykkelig over at Listhaug ikke satt ved makten – «da hadde vi nok blitt sparket ut med gullstolen på slep». Vi lo og humret.

Så kom en annen søster (38) på banen og mimret om tiden da de var helt ferske i klassen på Ila skole på St. Hanshaugen. Søskenflokken på åtte ble fordelt på forskjellige trinn og til lærernes store frustrasjon forstyrret de både klasseroen og sinnsroen. Ja, de var så på jordet at de forventet at skolen skulle stille med nysmurte matpakker. Gudskjelov for at nyheten om de utakknemlige og kravstore afghanerne ikke nådde Dagsrevyen. Gudskjelov for alle lærerne som sakte, men sikkert hjalp dem på vei.

Mye av har endret seg siden min familie kom til Norge. Det er blitt stuerent å spre frykt om muslimer, flyktninger og alle som på et eller annet vis, genetisk eller geografisk ikke kan spores tilbake til gamlelandet. Vi ler av Donald Trump, men gir stilltiende aksept til egne ledere. Dialog er blitt et skjellsord og kynisme noe positivt.

Det er ikke mennesker på flukt og deres «annerledeshet» som utgjør den største trusselen mot samfunnet vårt, det er den stille flukten fra verdiene våre.

Her kan du lese mer om