SIER FRA: Professor Kristian Gundersen.
SIER FRA: Professor Kristian Gundersen. Foto: Roger Neumann VG

Kommentar: Visjonenes tyranni

MENINGER

Et befriende oppgjør med den store organisatoriske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.

Publisert:

«Da jeg ble pålagt noe de kaller tavlestyring, sa jeg takk for meg!»

Min kamerat, den beherskete byråkraten, hever stemmen og hytter så vidt med neven. Vi er ute til lunsj og han er i godt i gang med en lengre tordentale mot konsulentselskaper, målstyring, kjerneverdier, merkevarebygging og alt slikt.

Jeg humrer godt, og tenker på professor Kristian Gundersen ved Universitetet i Oslo, som i går rykket ut mot universitetsstyrets langvarige arbeid med en såkalt visjon for utdanningsvirksomheten ved vårt største høyere lærested.

«Vrøvl. En fornærmelse mot voksne mennesker og typisk for vår tids management-hysteri!», fastslår Gundersen.

Det foregår så uendelig mye tøv i arbeids- og organisasjonslivet. Et eget sjikt har fått vokse frem – kvikke hoder med fikse ideer – og de har fått uutholdelig mye makt uten at noen egentlig skjønner hvorfor.

Det bare er sånn.

New Public Management, Balansert Målstyring, One Minute Manager, Lean – skapningen ikler seg forskjellige gevanter og tar stadig nye navn – og løsningene som tilbys har en sjelden overbevisningskraft i møte med forfjamsede beslutningstakere. Møter, presentasjoner, fjonge managementdresser og -drakter på like fjonge managementkropper– de florerer! – og de mest misantropiske blant oss bøyer nakken litt ekstra når de tasser forbi møterommene og tenker enda dystrere tanker enn hva vanlig er.

«Universitetet i Oslo trenger en visjon som tydeliggjør vår identitet», hevder rektor Ole Petter Ottersen, og det er mulig det. Ingen organisasjoner eller enkeltpersoner for den del har vondt av å stoppe opp litt og kontemplere over sine indre motivasjoner og legge noen planer for fortsettelsen. Stake ut noen mål.

Skjønt.

«Den som ser visjoner, bør oppsøke lege», sa den hyperrasjonelle, erkepragmatiske og kjederøykende forbundskansler Helmut Schmidt i sin tid. Luftige drømmer og besvergelser hører hjemme i barneverdenen, i psykiatrien og blant intellektuelle uten politisk jording – men ikke for voksne mennesker som først og fremst ønsker å gjøre arbeidet de er satt til å gjøre på best mulig vis, og ikke bruke tid og krefter og ressurser på ...

«Vrøvl!» Kameraten min avslutter harangen sin med samme ord som professor Gundersen. Vi andre rundt bordet nikker, før vi rister gammelmannsaktig på hodet. For det er jo alltid reaksjonen fra de management-frelste: Å være mot er å være umoderne og sidrumpet.

Det verste er jo at de har litt rett. Ferdigtenkte og selvfornøyde gubber skaper sjelden historie. Vi trenger innovatører og entreprenører, folk som setter igang ting; det er mer enn nok av dem som er evig innstilt på verden var bedre før-frekvensen rundt forbi.

Men likevel – all honnør til professor Gundersen, og til min kamerat byråkraten som sier fra – for ikke alt ferdigtenkt er dårlig tenkt. Tvert i mot. La den sunne fornuften råde.

Her kan du lese mer om