SATIRE: – Hvis jeg som satiriker ble bedt om bevisst å lage en rasistisk tegning, ville jeg slitt med å finne noe bedre egnet enn en mørkhudet person som ape, skriver Eirik Bergesen i Opplysningskontoret.org. Foto: Tegning: Morten Mørland VG

Debatt

Hva vi diskuterer når vi diskuterer rasisme

Hva om vi brukte mindre tid på å tørre å ta debatten og mer tid på å tørre å bekjempe rasisme?

ARTIKKELEN ER OVER TRE ÅR GAMMEL

EIRIK BERGESEN, redaktør Opplysningskontoret.org

Hvis jeg som satiriker ble bedt om bevisst å lage en rasistisk tegning, ville jeg slitt med å finne noe bedre egnet enn en mørkhudet person som ape. (Hva gjenstår, å gjøre apen til vakt i en konsentrasjonsleir?) Å framstille personer med mørkere hud som en mindreverdig rase har legitimert alt fra kolonisering, slavedrift, diskriminering av urbefolkning (også i Norge) til nettopp konsentrasjonsleirene.

Eirik Bergesen. Foto: Lars Myhren Holand All makt.

Men alt dette vet sikkert kunstner Thomas Knarvik. Fordi tegningen hans av den svensk-iranske politikeren Ali Esbati som ape var visstnok ikke ment å være rasistisk. «Konteksten» fulgte nemlig med i en bruksanvisning i form av kronikk. Riktignok var den like velment og uforståelig som det du finner i bunnen av IKEA-esker, men la oss likevel prøve å forstå hensikten. For er det én ting å lære av verdenshistorien, er det å unngå at avviste nasjonalsinnede kunstnere blir drevet inn i politikken. #aldrimer9april.

En liten forklaring på satire: Konteksten legges i «oppsettet» til vitsen. Det er da du sørger for at alle skjønner hva du snakker om. Å legge oppsettet inn i en kronikk du publiserer noen dager seinere, ødelegger liksom rekkefølgen.

Liv versus lære er et annet sentralt premiss i satiren. Å kreve beklagelse når en politiker blir kalt en kjerring, og så forsvare når en annen tegnes som ape, er godt satiremateriale. Menn som hyller hverandre for å påstå at kvinnelige ledere omgir seg med heiagjenger, på samme måte. Tilsvarende å fordømme kvotering, men applaudere at høyresiden får egen humorkvote.

Jeg skjønte lite av Kringkastingsrådet forslag om å kvotere inn «høyrehumor». Før jeg leste forsvaret av apetegningen i sosiale medier. Det kunne fint forsvart sendetid på NRK Satiriks.

Det er mulig Esbati ikke husker det selv, men han hadde ifølge sine kritikere bedt om en slik behandling. Han hadde vært repetitiv i sine argumenter (ulikt alle andre politikere) og antydet at sosioøkonomiske modeller kunne bidra til å forstå integreringsutfordringene (ulikt alle andre politikkområder). Typisk apekatter å komme trekkende med sosioøkonomiske modeller.

Satire krever heller ikke en liten hær av forståsegpåere som forklarer deg i sosiale medier. Det er for eksempel ikke gitt at gullpennvinnere står ved din side. Retorisk smarte Kjetil Rolness, som for å slå ihjel tid på Facebook innimellom tar på seg oppgaven som innvandringskritikeres fikser (à la advokaten Saul Goodman i «Better Call Saul»), bidro nok en gang med intellektuelt alibi til en som har vært så uheldig/heldig å ha skapt høylydt innvandringsdebatt.

Knarvik er ingen infantil do-kunstner. Da hadde vi ikke diskutert tegningene hans. Han har åpenbare kunstneriske kvaliteter, og tegningen som fulgte med Esbati som hadde tatt av apedrakten og «lurt» alle, var rett og slett en treffende satirisk oppsummeringen av debatten.

Han er til og med Nerdrum-elev. Jeg husker en debatt i Studentersamfunnet i Bergen på 90-tallet, da Nerdrum ble bedt om å forklare et av bildene sine. Han svarte at det var en grunn til at han var kunstner og ikke skribent, bildene var ment å forklare seg selv.

Kanskje var apetegningen gode intensjoner gått galt. Det er da satirikeren må spørre seg: Er det jeg som kjører feil vei i denne tunnelen eller er det alle disse andre bilene?

For satire er ikke enkelt. Som jeg sa i Kringkastingsrådet for ett år tilbake: Det er to innfallsvinkler til satire – å prøve og flere ganger komfortabelt bomme, eller ikke å prøve.

Men riktig galt gikk det da Knarvik oppsummerte debatten på denne måten på NRK Ytring: «Misbruken av rasismebegrepet ser jeg som en større fare enn selve rasismen i den norske offentligheten i dag.» Er det virkelig der vi er i dag? Har metadebatten endelig parkert virkeligheten og kastet bilnøklene?

Rolness fulgte opp med å skrive at denne kraftsalven» vil «antirasister selvsagt fnyse eller rase av». Først: hvem er ikke antirasister? I fjor høst mente Carl I. Hagen at Hege Storhaugs Human Rights Service var en «motpol til Antirasistisk senter». Hva er en motpol til antirasisme? Annet enn rasisme?

Nei, skulle en kanskje hørt med disse som er litt mørkere i huden før en konkluderte med rasismens uutholdelige letthet? Knarvik og hans forsvarere trenger strengt tatt ikke å gjøre annet enn å lese sine egne kommentarfelt. Og forestille seg at rasismen som står der er skrevet av personer som også er innvandreres arbeidskolleger og naboer.

Når Frp-politikere som Sylvi Listhaug og Per Sandberg sier de ikke har tid til slette all rasismen på sine Facebook-sider, så skulle de kanskje tatt seg tid til å reflektere over hvorfor egne poster utløser denne mengden med rasisme.

Meningers mot og kontrære stemmer er viktig (det viser Rolness' gullpenn), og det er godt mulig Knarvik er misforstått. Men er det virkelig rasistbegrepdebatten vi skal tørre å ta? Eller selve bekjempelsen av rasismen? Det krever også mot og kreativitet.

Selv tanketom debatt om hvem som er best av Liverpool og Manchester United får ikke pågå lenge på nettet uten å utvikle seg til tanketom debatt om innvandring. Hva kan vi gjøre for å løfte debatten? Tvile mer. Vi lever i et mediesamfunn hvor tvil er like uinvitert som moren din på Facebook.

Debatter skal vinnes ved å rydde all tvil til side. Gjerne med løsrevne religiøse sitater – uten tanke på at religion er full av tvil, og fortellingene om religiøse skikkelser handler om hvileløs selvransakelse. Eller ved å slå i bordet med vitenskapelige «sannheter» – uten tanke på at vitenskapen begrenser seg til styrking eller svekking av hypoteser.

Nettopp derfor er serien Skam en suksess. Nei, det er ikke leppestiften til Noora. Eller innblikket i tenåringsverden (det er vår egen oppvekst om igjen, bare med trangere klær). Suksessen er at serien presenterer personer uten klare svar – som tviler.

De vet ikke hva de skal gjøre med en forelskelse. Vet ikke engang om de virkelig er forelsket. Det er lange, dvelende scener hvor rollefigurer lurer på hvordan de skal besvare en sms. Det er dette som er livet.

Og i hvert fall ikke TVs moralske konklusjoner tilpasset annonsører eller konsesjonsvilkårene. Eller medienes minimale følelsesregister, begrenset til «slakter» eller «hyller».

Se til USA. Franklin D. Roosevelt vant valget gjennom radio, John F. Kennedy gjennom TV, mens Donald Trump er sosiale mediers drømmekandidat. Han har rett i alt, motstanderen tar alltid feil. My way or the highway. Drit i tidkrevende parlamentariske runder som veier interessemotsetninger opp mot hverandre. Når en kan tilby reality-tv som reality: You’re fired, you’re hired. Endelig noen som «tør» å ta beslutninger.

Behovet for å forstå det som er nytt og annerledes har neppe vært større. Handel globaliseres, flyktningstrømmen øker, turismen trosser flyseteavgifter og det er fortsatt fullt av politikere som bortforklarer maktmisbruk med etniske og nasjonalistiske alibier.

Kan overdrevne rasismebeskyldninger rote til offentlig debatt? Selvsagt. Og det er framført gode argumenter for det den siste uka. Fra flere på høyresiden. Samtidig er dette spørsmål hvor det er mer enn to sider av saken. Det krever en åpenhet for å tvile – og å la tvilen komme hverandre til gode.

Da en av Facebook-Høyres sidesyn i en Facebook-tråd om denne saken ga en meningsmotstander rett i at karakteristikken «tankepoliti» var en overdrevet anklage, var det som om hele tråden ble tarmskylt og alle kranglende kunne lene seg tilbake, detoxed og pur med agurkskiver på øynene.

Det viktige er at det på alle tenkelige måter er lettere å leve med rasismeanklager enn rasisme. Det er en grunn til at det ikke finnes en øy du kan besøke i Sør-Afrika hvor rasismebegrepsdebattanter har sittet fengslet.

Var Astrid Lindgrens motiver med å bruke ordet negerkonge å tørre å ta debatten om rasismebegrepet? Eller noe uskyldig tidstypisk, som ikke lenger er tidstypisk og derfor greit kan oppdateres?

Så hvordan bekjemper en rasisme? En kollega hadde fått drømmejobben og var like etter på firmafest. Sjefen hans kom med en rasistisk kommentar, kamuflert som en vits. Min kollega sa han oppfattet kommentaren som rasistisk og ba ham tenke seg om. Han jobbet ikke lenge i dette firmaet. Men han angret ikke. Mottoet? Kamp mot all rasisme, der du jobber, der du bor.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder