Kommentar

Sinte hvite menn

Av Anders Giæver

Forrige mandag slo Martin Schanche til en politisk motstander i Drammen. Torsdag spyttet Tron Øgrim på Bernt Hagtvet under Aschehougs hagefest. Sinte Hvite Menn er i ferd med å ta makten tilbake.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over 16 år gammel

Hva gjør du som voksen, hvit mann når raseriet og avmakten tar overhånd? Når ungdommen er uforskammet? Når kvinnfolka prater deg midt imot? Når det bare vises dritt på TV, det er ikke ordning på noen ting lenger, og du har fått baksmell på skatten?

Du spytter. Du slår. Du tømmer ølen din over dem du ikke liker. Du knytter neven og brøler mot TV-skjermen: «Jeg er så inn i helvete forbanna, og jeg vil ikke finne meg i det lenger!»

«Sinte menn er simpelthen/dem du aller sist bør erte,» skrev André Bjerke i et av sine barnerim. «Du må ha et løvehjerte/hvis du erter sinte menn.»

Frykten for sinte menn ligger dypt i oss fra tidlig barndom. Alle har hatt en sint mann å være redd for, enten det var en nabo med et litt for fristende epletre, en kjøpmann som ikke likte unger i butikken, eller en lærer med pekestokk og liten tålmodighet for trege elever. Selv i voksen alder vet de fleste av oss å holde oss unna sinte menn - i drosjekøen, på fotballtribunen og i strandsonen.

Men sinte menn er ikke bare lokale hissigpropper med sterk revirfølelse og kort lunte. Sinte hvite menn forvalter en politisk urkraft som kan mobiliseres til store bevegelser, bare noen klarer å kanalisere sinnet deres. Anders Lange var en sint kenneleier (sint mann + hund = ekstra farlig kombinasjon) som tordnet inn på Stortinget i 1973 og skremte vannet av alt til venstre for seg.

Carl I. Hagen er ikke så verst til å være hvit og sint han heller. Men han blir en forurettet guttunge sammenlignet med John Alvheim, som er i stand til å puste og pese opp så mye gammelmannsharme på kommando at han nesten får røyk ut av neseborene.

Da er det best å lytte litt mer til André Bjerke: «Alltid har den sinte rett./Har han sagt det, må du tro det/ellers blir han rød i hodet/dernest blå og fiolett!»

Nixon

Det var selveste Richard Nixon som først så det politiske potensialet hos sinte hvite menn. Etter at ungdomsopprørere og feminister, hippier og pasifister var i ferd med å slite i stykker det amerikanske samfunnet på sekstitallet, gikk Nixon ut og appellerte til «den tause majoritet» om støtte i Vietnamkrigen. Han snakket til den hvite middelklassemannen som var i ferd med å miste alle privilegier hvite menn hadde latt gå i arv fra far til sønn i generasjoner. Han talte direkte til raseriet deres.

Tverrpolitisk

Så Nixon vant valget igjen i 1972. Men til liten nytte. To år senere måtte han, og alle presidentens sinte hvite menn, gå av i vanære og skjensel grunnet juks og fanteri. Året etter tapte USA Vietnamkrigen. Det gjorde ikke akkurat de sinte hvite mennene mildere stemt. Og siden er de bare blitt sintere.

Det har vært vanlig å se på sinte hvite menn som et høyreside-fenomen i politikken. En kuriøs blanding av venstresidens og fagbevegelsens populisme, kombinert med tradisjonelt konservative hjertesaker; lavere skatter og avgifter, sterkere innvandringskontroll, mer lov og orden, mindre makt til myndighetene.

Likevel er ikke det hvite raseriet egentlig politisk betinget. Det dreier seg vel så mye om generell misnøye, om kjønnsroller, om maktposisjoner og om følelsen av å bli forbikjørt. Hvite menn har tross alt følt at de har styrt verden i århundrer. Og fremdeles må de - eller vi - innrømme at vi tilhører den mest privilegerte og mektige rase som har vandret på jordens overflate.

Men hegemoniet er brutt, og det er det som gjør oss så forbanna! Vi liker ikke at ting forandrer seg! Vi hater når spillereglene blir endret uten at noen har spurt oss til råds!

«Jeg legger meg faen ikke flat,» sa Martin Schanche for en uke siden.

«Jeg spyttet ikke. For øvrig har jeg ingen kommentar,» sa Øgrim forrige lørdag.

Så pass dere for verdens sinte hvite menn. Vi er inn i helvete forbanna, vi vil ikke finne oss i det lenger, og vi har ikke annet å tape enn vårt raseri.

Flere artikler

  1. Er Trump sprø?

  2. Pluss content

    Er Trump sprø?

  3. Pluss content

    Når Hollywood våkner

  4. Ut mot Radioresepsjonens Tore Sagen: – Rasisme er ikke humor!

  5. En uredd aktør

Fra andre aviser

  1. Sinte hvite menn

    Aftenposten
  2. Kjærlighetsfull lek med klassisk skrekkfilm

    Bergens Tidende
  3. Mørketid i Det hvite Hus

    Bergens Tidende
  4. - Mandela var skuffet over ledelsen i ANC

    Fædrelandsvennen
  5. Presidenten som USA aldri valgte

    Aftenposten
  6. Cowboy i solnedgang

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder