SLAGMARKENE: – Det er ingen i live som lenger kan bære vitne om Første verdenskrig. Men vi må ikke glemme lærdommene derfra, skriver statsministeren. Foto: CHRISTIAN HARTMANN / X90079

Debatt

Samarbeid for fred

I dag er det den 11.11. For hundre år siden, akkurat klokken elleve, stilnet kanonene over skyttergravene på de krigsherjede slagmarkene i Flandern. Jeg markerer dagen i Paris. Men vel så mye som å minnes de døde og markere et hundreårsjubileum, bør vi bruke dagen til å reflektere over hva Europa har lært av et hundreår som startet med ufattelig død og lidelse.

ERNA SOLBERG, statsminister (H)

Da våpnene på Flanderns åkre endelig stilnet, var en generasjon unge europeiske menn gått tapt – falt i krig eller skadet på kropp og sjel for alltid. Man antar at mer enn 20 millioner omkom og rundt 21 millioner ble skadet i første verdenskrig. Norge, som fikk forbli nøytral gjennom hele krigen, hadde likevel mistet rundt 2000  sjøfolk i angrep på norske skip.

Foto: Hallgeir Vågenes

Spørsmålet som opptok Europas politikere var hvordan man kunne unngå at en slik katastrofe utspant seg igjen. Før krigen brøt ut, hadde mange trodd at krig ville være umulig mellom europeiske land som var så nært knyttet sammen økonomisk. Andre igjen hadde trodd at en krig kunne vinnes raskt og enkelt. Begge deler hadde vist seg å være feil.

Folkeforbundet, League of Nations, ble opprettet som en arena for dialog som skulle hindre og forebygge krig. Dessverre forble den en prateklubb, som hverken hadde virkemidler eller troverdighet da Hitler tok makten i Tyskland og startet en storstilt opprustning.

Det tok bare 21 år fra slutten av første verdenskrig til en storkrig igjen brøt ut på det europeiske kontinentet. Denne gangen unnslapp ikke Norge krigsmaktenes interesse. Etter første verdenskrig var slagordet «Aldri mer», men det tok altså bare et par tiår før håpet ble brutt.

les også

1. verdenskrig som du aldri har sett den før

Pluss content

Etter andre verdenskrig kom et større institusjonelt rammeverk på plass. FN erstattet det gamle Folkeforbundet. NATO ble dannet som et håndfast uttrykk for solidariteten mellom USA og Vest-Europa. USA spilte en helt sentral rolle i å bygge opp et sett internasjonale institusjoner som var ment å sikre verden mot slike katastrofer som verdenskrigene. Institusjoner som skulle sikre både sikkerhetspolitisk samarbeid og økonomisk stabilitet. 

Mest omfattende ble samarbeidet som etter hvert ble til EU. De to store katastrofene Europa gikk gjennom på bare 30 år, bidrar til å forklare hvorfor mange europeiske land senere valgte et omfattende overnasjonalt samarbeid fremfor rene nasjonale løsninger, eller et mellomnasjonalt samarbeid av den typen man tidligere hadde forsøkt i det tannløse Folkeforbundet. Frihandel, dialog og solidaritet skulle medføre gjensidig avhengighet og skape forståelse mellom tidligere fiender i et forenet Vest-Europa.

les også

Freden som ikke kom

Det er ikke tilfeldig at mannen som foreslo ideen om et Kull- og stålfellesskap, det som senere er blitt til EU, var fra Alsace-Lorraine, i grensetraktene mellom Frankrike og Tyskland. Mens han i første verdenskrig var tysk soldat, ble han noen år etter andre verdenskrig Frankrikes utenriksminister.

I dag er Europa  verdens tettest integrerte region. Et tett økonomisk samarbeid gjennom det indre marked støttes opp av felles regelverk og standarder, og av overvåkningsorganer og domstoler som bygger tillit til at de felles reglene blir fulgt. Et slikt samarbeid koster. Både direktivene og forordningene vi må følge, pålegg fra overvåkningsorganet ESA og dommer fra EFTA-domstolen kan både irritere og føre til endringer vi ikke hadde lyst til å gjennomføre.

les også

100 år siden: Nordmennene som kjempet i første verdenskrig

Pluss content

Men det tette samarbeidet gagner oss. Norge er en liten, åpen økonomi som alltid har tjent mest på å handle med våre naboer. I et tett integrert felles europeisk marked har vi god markedsadgang og felles regler som sikrer så lik behandling som mulig. For å oppnå disse gevinstene, må man altså samarbeide tett, følge felles regler og respektere felles institusjoner. Det krever at alle må gi noe. Hvis alle bare følger de reglene de har størst interesse av, blir det ikke mye samarbeid igjen. 

Det gjør meg bekymret for en situasjon hvor stadig flere internasjonale institusjoner svekkes, fordi kortsiktig egeninteresse og troen på makt blir viktigere enn vår felles langsiktige interesse av tett og forpliktende samarbeid.

Det er denne bekymringen President Macron ønsker å rette oppmerksomheten mot ved hundreårsmarkeringen i Paris i dag. Det beste ved Europa har vokst frem av de historiske erfaringene fra Europas verste tragedier. Det er ingen i live som lenger kan bære vitne om Første verdenskrig. Men vi må ikke glemme lærdommene derfra.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder