TRANGE ROM: – Mitt håp er at slike religiøse miljøer i større grad blir bevisst maktperspektivet som kan hemme og begrense medlemmene, skriver Kim Larsen.
TRANGE ROM: – Mitt håp er at slike religiøse miljøer i større grad blir bevisst maktperspektivet som kan hemme og begrense medlemmene, skriver Kim Larsen. Foto: Fredrik Solstad

Det trange rommet

MENINGER

Å tilhøre et lite religiøst fellesskap er en stor velsignelse for mange. Likevel kan det være en ansvarsfraskrivelse for egen livsførsel.

debatt
Publisert:

KIM LARSEN, katolikk og førsteamanuensis ved NLA Høgskolen i Bergen

Jeg er en av dem som har tilhørt ulike religiøse fellesskap, både liberale bevegelser og mer konservative kristne miljøer. Slike fellesskap kan skape en dyp mening i tilværelsen, og bidra til økt glede og livsmot i hverdagen.

Mange slike trosmiljøer er nokså små i antall medlemmer. Det er en utfordring, men også en fordel. Det siste er opplagt: Du blir sett, hørt og tatt vare på. Den enkeltes engasjement betyr mye, og du får en opplevelse av å være viktig og unik. Man slipper å være overlatt til seg selv i forsøket på å få det hele til å henge sammen.

Ofte er slike miljøer avhengig av ivrige bidrag. Ja, så mye at fellesskapet risikerer å oppløses uten den enkeltes aktive engasjement. Selv om det ikke skorter på engasjement og aktivitet i slike miljøer, er det ofte stor gjennomtrekk. Mange kommer til, men faller fra etter en stund. Årsaken til denne utluftingen er selvsagt sammensatt, men likevel kan det handle om at slike fellesskap står i fare for å bli for trange og snevre, og dermed påfører aktive og engasjerte medlemmer en form for slitasje og utbrenthet. Men det kan også være at flere opplever at det lille miljøet sperrer for det som psykiateren Irvin D. Yalom karakteriserer som et autentisk og skapende liv. På den måten kan slike fellesskap ramme den personlige friheten og i verste fall hindre muligheten til å utvikle en personlig karakter. Hvis «rommet» blir for trangt kan det hindre et fruktbart mangfold av ulike mennesketyper og religiøse forestillinger.

En av dem som har skrevet litt om dette kulturfenomenet er professor Meredith McGuire. I boken «Religion. The social context», tar hun til orde for at det er særlig tre faktorer som bidrar til en religiøs tilbaketrekning fra små miljøer. For det første handler det om en opplevelse av sprik mellom liv og lære – særlig blant fellesskapets ledere. Dette har vi sett mange eksempler på i den vestlige verden, og kanskje flest i USA. Et gap mellom det som forkynnes og holdes for sant, og det livet som da ikke lever opp til idealene, kan være svært problematisk for den enkelte og føre til en religiøs redefinering. En slik redefinering kan selvsagt oppleves dramatisk, og kanskje særlig i små miljøer. Man har jo satset både tid og krefter på å bygge fellesskapet, og det er ikke rart at dette kan få betydelige følger for medlemmene.

I tillegg til utfordringen når det gjelder gapet mellom liv og lære, påpeker McGuire at utvidet kontakt med verden utenfor det lille fellesskapet kan bidra til en tilbaketrekning. Dette kan skje dersom den enkelte bytter bosted, eller bare oppdager at forkynnelsen om «oss og dem» ikke holder vann. For eksempel når man erfarer at den annerledes tenkende naboen eller kollegaen slett ikke var så ille som forkynnelsen skulle ha det til.

Det siste aspektet McGuire lister opp, er kanskje det punktet flere kjenner seg mest igjen i, særlig blant dem som har foretatt en slik religiøs tilbaketrekning: Fellesskapet lovet mer enn de kunne holde. Snakk om vekst og fremgang, vellykket misjonering, helse og frelse, når det beviselig er det motsatte som skjer, skaper grobunn for en sunn skepsis. Ledere som overbetoner slike vekst- og fremgangsvyer løper derfor en stor risiko. En fiasko i forhold til de uttalte forventningene kan bidra til mistillit mot ledelsen – og ikke minst forsterke behovet for tilbaketrekning fra miljøet.

McGuires forklaringsmodell gir økt forståelse for hvorfor mange trekker seg fra slike små religiøse fellesskap. Likevel er det mange som blir værende, på tross av de ovenfor nevnte manglene eller svakhetene. Grunnen til dette er selvsagt sammensatt, men den kanskje mest nærliggende årsaken handler om at det koster for mye å bryte med miljøet. De sosiale omkostningene blir for vanskelig å bære. Religion er tross alt en viktig, ja, kanskje den viktigste delen i mange menneskers liv, og den sosiale dimensjonen bør derfor ikke undervurderes. Flere har erfart at mye av deres selvforståelse og livstolkning er tett knyttet til slike miljøer, og ved en tilbaketrekning risikerer man å miste venner og et viktig sosialt fellesskap og nettverk.

Hva da med dem som tar steget ut av slike miljøer og som velger å forlate de små rom? Flere av dem går til andre og kanskje større trosfellesskap, i håp om å finne noe de savnet. Noen blir mer passive med henblikk på religiøst fellesskapsarbeid, men bevarer likevel sin tro.  Andre igjen mister sin tro og tar avstand fra alt som har med religiøs overbevisning å gjøre.

Likevel er det kanskje ett fellestrekk blant dem: De fleste trekker seg ut med blandede følelser, og mange erfarer en form for ensomhet. Ikke så rart kanskje, når viktige holdepunkter plutselig blir borte. Likevel forteller flere om en glede ved å slippe unna det «religiøse prestasjonspresset» og de religiøse bindingene.

Selv om mange av disse mekanismene også kan forekomme i større trosfellesskap, er man mer utsatt i mindre miljøer. De personlige bindingene er sterkere jo færre man er. Mitt håp er at slike religiøse miljøer i større grad blir bevisst maktperspektivet som på denne måten kan hemme og begrense medlemmene. Det vil i så fall kunne skape et nødvendig og etterlengtet frihetsrom for flere, og kanskje demme opp for gjennomtrekken i slike fellesskap.

Her kan du lese mer om