Pussy hats: Hundretusener av kvinner, kanskje over en million, samlet seg til protest dagen etter at Donald Trump var innsatt som president. Var det her grunnlaget for #metoo-kampanjen ble lagt?

Pussy hats: Hundretusener av kvinner, kanskje over en million, samlet seg til protest dagen etter at Donald Trump var innsatt som president. Var det her grunnlaget for #metoo-kampanjen ble lagt? Foto: BRIAN SNYDER / X90051

Kommentar

Den nye kvinnerevolusjonen

2017 ble året da mektige menn mistet jobben fordi de hadde oppført seg dårlig mot kvinner. Kanskje er det Donald Trump vi kan takke for at det ble slik.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

Blant votter og skjerf hjemme i gangen hos meg har jeg en rar, rosa lue. En lue med katteører - en pussy-hat. Jeg fikk den av min gode venninne Stephanie da vi gikk sammen under den store kvinnemarsjen i Washington, D.C i januar, dagen etter innsettelsen av Donald Trump. I likhet med millioner av amerikanske kvinner, var Stephanie dypt fortvilet over at mannen som skrøt av å gripe kvinner i skrittet, hadde blitt hennes nye president.

For meg begynner #metoo-kampanjen her, i Washington, D.C., denne kalde januardagen for knapt et år siden. Jeg tror valget av Donald Trump la grunnlaget for det som kom, og som spredte seg langt utover USAs grenser. At en mann som Trump, med sitt kvinnesyn og sin oppførsel overfor kvinner kunne bli valgt, var en påminnelse om at mektige menn kan ta seg til rette så lenge ingen stopper dem.

En verkebyll

Men det var en tweet mange måneder senere som startet selve revolusjonen. Den kom etter at New York Times bragte historien om Hollywood-produsent Harvey Weinsteins systematiske trakassering og overgrep mot kvinner gjennom flere tiår. Skuespilleren Alyssa Milano sendte i midten av oktober ut tweeten der hun oppmuntret kvinner til å sende ut meldinger om sine egne opplevelser, merket «Me too» - «Jeg også». Slik ønsket hun å vise omfanget av trakassering og overgrep.

Det var som å stikke hull på en verkebyll. Opprøret kom nedenfra, med en kraft og intensitet de færreste hadde kunnet forestille seg. Seksuell trakassering har ofte vært et smalt tema, som tidvis har vært behandlet i bedrifters personalavdelinger. Men det aller meste har gått under radaren, fordi kvinner som regel har vært redde for å fremstå som pripne og sarte. Særlig i mannsdominerte miljøer har tonen vært at «såpass må man tåle», og at ingenting er vondt ment.

Økt selvbevissthet

Slik ble det ikke denne gangen. Klimaet var et annet. Skuespiller Milano traff en tidsånd. Hun traff raseriet etter Trump, i kombinasjon med at likestillingen faktisk har kommet lenger. Kvinner tar ikke lenger sine posisjoner i arbeidslivet som hyggelige gester eller som noe de har kjempet seg til, mot alle odds.

Kvinner i vår del av verden har innsett at de er like skikket til alle stillinger som menn. At de har samme krav på respekt. Og at de gangene det ikke er slik, så er det fordi det er strukturer og maktforhold det er noe galt med. Ikke kvinnene selv.

#metoo-kampanjen er derfor kanskje mest av alt et tegn på kvinners økte selvbevissthet. Et tegn på at de ikke tar den samme skiten de ofte har måttet tåle tidligere. Enten det er fra mektige Hollywood-produsenter eller fra sjefen på julebordet. Eller grisepraten på pauserommet under nattskiftet.

Rollebyttet

Rollene er i ferd med å bli snudd. Da mektige Hollywood-kvinner som Angelina Jolie og Gwyneth Paltrow sto frem med sine historier, kastet de av seg offerrollen. De ble de sterke - og de overførte sin styrke på andre kvinner som hadde opplevd noe lignende. Disse superstjernene overførte skammen på mannen som trakasserte. Weinstein ble stående igjen som den stakkaren han er.

Seksuell trakassering handler ofte om skjeve maktforhold. Den som trakasserer, tillater seg å behandle en kvinne på denne måten fordi han kan. Fordi han mener han er mer verdt enn henne.

Kanskje er det derfor så mange kvinner har ristet det hele av seg. Fordi det å erkjenne at det dreier seg om seksuell trakassering, også innebærer å innrømme for seg selv at de ikke anses som likeverdige. For eksempel kvinner på høyt nivå i Arbeiderpartiet, varslerne som har opplevd at enkelte menn i partiet likevel ikke respekterer dem. På tross av alt snakket om likestilling og likeverd.

Ut av offerrollen

Nøkkelen i #metoo-kampanjen er åpenhet. En av dem som har fortalt åpent om det hun har opplevd, er tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun har delt ubehagelige opplevelser fra den gangen hun var ung, nyutdannet lege.
Jo flere kvinner i tunge posisjoner som forteller om sine opplevelser, jo mer av skammen blir overført dit den skal være: På dem som trakasserer. Det handler om å ta makten tilbake, om å tre ut av offerrollen. Om å stå opp for seg selv - og dermed også stå opp for andre.

Samtidig er det viktig at #metoo ikke blir en offentlig gapestokk. Balansegangen er vanskelig. De som er utsatt for ubehageligheter, eier sine historier. De må selv få bestemme hvor mye de ønsker å fortelle. På samme tid må rettssikkerheten ivaretas for de som skal ha begått overtramp. Så langt mener jeg vi har lyktes i å balansere de ulike hensynene mot hverandre.

Mannefallet

Debatten i Norge denne høsten har vært god. Det har vært oppløftende å legge merke til menns engasjement. Mange er blitt sjokkert over det som har kommet frem. De ser at noen få ødelegger for det store flertallet av skikkelige menn. Det godtar de ikke.

Så langt har vi ikke sett det samme mannefallet i Norge som i USA. Der har mektige menn falt som fluer. Min spådom er at 2018 blir året da menn med makt vil falle også her.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder