Det handler om politikk, ikke taktikk

Det er oppsiktsvekkende at vi i 2019 skal få en regjering i Norge som svekker kvinners historisk opparbeidede selvbestemmelse til abort.

JONAS GAHR STØRE, leder i Arbeiderpartiet

En kommende endring av abortloven har dominert dekningen av den nye regjeringen. Når Arbeiderpartiet sier klart fra at vi er mot en slik endring, handler det ikke om taktikk, som Hanne Skartveit skriver i VG. Det handler om verdier.

Det er oppsiktsvekkende at vi i 2019 skal få en regjering i Norge som svekker kvinners historisk opparbeidede selvbestemmelse og gir et parti med fire prosents oppslutning vetorett i alle spørsmål om bioteknologi.

Det betyr nei til medisinske fremskritt som eggdonasjon, assistert befruktning til enslige og tidlig ultralyd og er dårlig nytt for alle som planlegger å få barn. 

Jeg kommer tilbake til dette, men først – for dette har ikke fått den oppmerksomhet det fortjener: Det er ikke bare i abortspørsmålet den nye regjeringsplattformen er dårlig nytt for Norge. Bak mange runde formuleringer som utrede og vurdere har erklæringen en tydelig politisk retning: Fellesskapets ansvar skal rulles tilbake. Skattene til de rikeste skal ned. Statens eierandeler skal reduseres. Kommersielle krefter skal tyngre inn i velferden.

Når Erna Solberg presenterer sin nye regjering, er det et mannskap som vil sikre større gjennomslag for Høyres og Frps politikk. Politikken vil bli ferdigforhandlet internt i regjeringen, og Stortinget får mindre å si. Siv Jensen har rett; hun slipper å se Frps forslag endret eller stemt ned i Stortinget. Hun kan banke dem gjennom i flertallsregjeringen. KrF og Venstre vil sikre flertall for mer høyrepolitikk og sterk styring fra Høyre og Frp i den økonomiske politikken. Vi får en politikk med et tydelig mål om å begrense fellesskapets ansvar til fordel for private særinteresser. Resultatet er mer privatisering, mindre fellesskap og passiv politikk for å nå nødvendige klimamål. 

En setning i erklæringen er verdt å merke seg. Det står at man vil «legge til rette for å la private tilbydere konkurrere om å levere offentlig finansierte tjenester der det er fornuftig». Hva er fornuftig? Legger vi Frps prinsipprogram til grunn, vil det gjelde nær sagt alt som det offentlige drifter i dag – sykehus, skoler, eldreomsorg og andre tjenester vi alle er avhengige av i hverdagen. Det oser av mistillit til fellesskapet. 

Regjeringens politikk for å bekjempe fattigdom kan i realiteten bli en fattigdomsfelle. Pengene brukes på kontantoverføringer, og velferdstilbud som barnehager og skolefritidsordning skal være billige for de aller fattigste, mens vanlige familier må betale mer. Det høres tilforlatelig ut, men dersom familier mister penger inn på konto og lav barnehageregning dersom de øker arbeidsinntekten sin, blir terskelen for å komme seg i jobb høyere. Resultatet kan bli at særlig innvandrerkvinner blir holdt utenfor det som virkelig kan bekjempe fattigdom; arbeid til alle. Det sliter også på oppslutningen om samfunnskontrakten at regningen for fattigdomstiltak skal tas, ikke av de rikeste blant oss, men av helt vanlige familier. 

Regjeringen tar heller ikke tak i en av samfunnets store urettferdigheter. Det mangler i dag knappe 4-5 stemmer i Stortinget for å sikre flertall for at alle skal få tilleggspensjon fra første krone de tjener, noe én million nordmenn mangler i dag. Nå trenerer regjeringen ved å sette i gang en helt unødvendig utredning når de i stedet kunne stemt for vårt forslag som ligger til behandling i Stortinget. For hver dag som går, går folk glipp av pensjonsopptjening.

I sum er det langt mellom regjeringens fine beskrivelser av små forskjeller og høy tillit og konsekvensene av politikken de skal føre – som snarere risikerer å øke forskjellene og redusere tilliten i samfunnet.

Så tilbake til saken Erna Solberg gjorde til en hovedsak i høst, da hun brukte kvinners rett til selvbestemt abort i et spill for å beholde makten.  Kjell Ingolf Ropstad reiste fra møte til møte i KrF og pekte på en historisk mulighet til å fjerne paragraf 2c (retten til sen-abort ved sykdom hos fosteret). Slik ble det heldigvis ikke. Solberg sier hun ikke nådde frem med dette i forhandlingene.

Men regjeringen endrer likevel på abortloven. Retten til selvbestemt abort av ett av flere fostre begrenses. De ytterst få kvinnene som blir gravide med flere fostre, men opplever at de ikke makter å ta vare på mer enn ett barn, må fra nå av i nemnd, selv om de søker om abort før uke 12. 

Er det så mye å henge seg opp i? Ja, det er det. Dette handler om noen få kvinner som tar sitt livs vanskeligste beslutning og får beskjed fra regjeringen om at det de gjør, er uetisk. Og vi har fått illustrert holdninger i den nye regjeringen som gir grunn til uro. Kjell Ingolf Ropstad lettet på sløret da han på direkten i NRK sa at «klarer du bære frem ett barn, klarer du to».

Dagen etter sa han at dette var «krøkkete» sagt, en ny versjon av Erna Solbergs velkjente «jeg ville ikke brukt slike ord». Men meningen er den samme og vitner om en fraværende evne til å forstå hvor store og krevende disse spørsmålene er.

Er der noe høstens debatt har lært oss, er det hvor stor påkjenningen er for kvinnene som får beskjed om at de bærer et sykt barn. Eller kvinner som kommer til at de ikke makter å fullføre et svangerskap. Sterke kvinner har fortalt oss om belastningen ved å velge å avslutte svangerskapet, og mødre og fedre med alvorlige syke barn har fortalt om de store utfordringene de møter i hverdagen.

Vi mener tiden er overmoden for å innføre tidlig ultralyd. Det handler om å gi gravide mulighet til å vite om den medisinske tilstanden til fosteret så tidlig som mulig. Dette vil både redusere sen-aborter og gi kvinner en trygghet tidlig i svangerskapet. Dette bør være en rett – og ikke som i dag være avhengig av at man har penger til å kjøpe tjenesten.

Kommentatorer har etterlyst et fellesprosjekt hos høyreregjeringen, og det er lett å si seg enig i at det mangler noe felles. Men det tegner seg likevel to tydelige prosjekter i den nye plattformen: Medisinske fremskritt som inkluderer bioteknologi, skal stoppes, og fellesskapsløsningene skal svekkes. Arbeiderpartiet vil fortsette å kjempe for en annen politikk – vi vil ha endringer i bioteknologiloven som sikrer bedre mulighet til å få barn og til trygghet gjennom svangerskapet. Og vi skal fortsette å jobbe for fellesskapsløsningene som gir oss alle like muligheter, uavhengig av hvor vi bor, hvilken bakgrunn vi har, og hva vi tjener.

Det handler ikke om taktikk. Men om noen av de mest grunnleggende spørsmålene i livet, og i politikken.