Foto: Morten Mørland

Kommentar

Syklistenes frihetsmarsj

For hver kvadratcentimeter vei og fortau som er konvertert til sykkelsti, har syklistene blitt mer rettighetsorienterte og mindre hensynsfulle.

les også

Syklet i kollektivfelt og fikk bot – nå blir det rettssak

Forrige måned vant norske syklister en prinsipielt viktig dom i Oslo tingrett. En mann i femtiårene ble frikjent etter å ha syklet i kollektivfeltet på Mosseveien ut av Oslo - til tross for at det gikk en gang- og sykkelsti ved siden av.

Mannen ble oppdaget av en politipatrulje da han skapte kø av el-biler, buss og andre som har rett til å kjøre kollektivfeltet. Han ble vinket til side, ilagt et forelegg som han nektet og godta, og saken havnet i retten hvor han ble tiltalt for brudd på veitrafikklovens paragraf 3: «Enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.»

Til tross for at Mosseveien er en av hovedutfartsårene ut av Oslo, har den ikke status som motorvei. Og det er dermed ikke forbudt å sykle i kollektivfeltet, selv når det er egen plass for syklende å gående ved siden av. Dette gjorde at de to legdommerne overkjørte - unnskyld ordspillet - fagdommeren, og frikjente mannen.

Syklistenes Landsforening som hadde engasjert seg i saken jubler og ser dommen som viktig prinsipiell seier for syklistenes rettigheter.

les også

Oslo skal få 11 km nye sykkelfelt i år

Som gammelt, passivt medlem i forbundet må jeg spørre: En viktig rettighet? Virkelig? Én manns rett til å sinke hundrevis av andre miljøvennlige trafikanter, kollektivpassasjerer, hydrogendrevne motorvogner og i verste fall også utrykningskjøretøy når køen blir lang nok?

Litt anekdotisk bevisførsel. Jeg parkerte egentlig sykkelen da jeg flyttet til Oslo i 16-årsalderen og trafikksituasjonen i hovedstaden gjorde det mer eller mindre umulig å bruke den. Jeg deltok i en rekke «Bilfri by»-aksjoner med krav om sykkelstier og grønne lunger på tampen av 1970- og begynnelsen av 80-tallet. Og etter over førti år som beboer i Oslo sentrum vet jeg å sette pris på den sterkt reduserte biltrafikken og den mye renere luften.

Men det er trekk ved utviklingen som bekymrer, og det har først og fremst med syklistene å gjøre. For selv om jeg fortsatt eier og bruker både sykkel og bil, identifiserer jeg meg i hovedsak med den gruppen av norske trafikanter som er suverent størst i antall, som er definitivt mest miljøvennlig, men som pussig nok ikke har en eneste interesseorganisasjon:

Fotgjengerne.

Jeg går og går rundt i Oslo, skrittmåleren min viser flere tusen kilometer med asfalt i året.

Og jeg må si at mens Oslobilistene har tapt slag etter slag gjennom hele denne epoken har de samtidig utviklet en trafikkultur som resten av verden kunne lære av. Jeg har i hvert fall ikke vært i noen annen storby med mindre tuting, mindre aggressiv kjøring, eller hvor fotgjengerne med mindre fare plutselig kan snu seg 45 grader og ta skrittet ut i veibanen i en rimelig grad av trygg forvissning om at bilistene er på alerten om at noe sånn kan komme til å skje.

les også

Refser regjeringen: To av tre kroner til gang- og sykkelveier ubrukt

Det er dypt urettferdig, og bare takket være noen fullstendige gærninger på sosiale medier, at Oslos bilister er i ferd med å pådra seg et rykte som ekstreme og truende desperadoer. Oslos bilister er jevnt over hensynsfulle på grensen til det ydmyke. Selv taxisjåførene kjører rundt med hvilepuls.

Syklistene derimot, er blitt verre. For hver kvadratcentimeter vei og fortau som er konvertert til sykkelsti, har byens mest offensive syklister tatt et nytt, tungt tråkk fra rollen som uforutsigbare kaospiloter i retning av å bli militant rettighetsorienterte okkupanter av trafikksituasjonen.

Det kimer i klokker og blåses i fløyter når syklistenes fortropper kommer dundrende ned sine nyvunne traseer i et driv og en drakt som om de var i første etappe på Tour de France og ikke på vei til eller fra jobben. Ve den fotgjenger som tråkker ut i deres rektangler om fortauet skulle være okkupert av is, blokkert av varetransport eller stengt på grunn av alminnelig veiarbeid.

Mens bilister må holde seg i gata og fotgjengere på fortauet, føler mange syklister at de har alle rettigheter og operer med fri ferdsel i alle veibaner, nå også inkludert kollektivfeltet.

Og de verste er ikke nødvendigvis de som bryter trafikkreglene, men de som står på sine rettigheter med en prinsippfasthet som om de var borgerrettighetsforkjempere i de amerikanske sørstatene på femtitallet.

Ja, syklistene har vært en gruppe det har vært tatt lite hensyn til i trafikken. Og de hadde ikke kommet dit de har kommet uten å kjempe for sine rettigheter. 

Men når det kommer til hensynsfull opptreden i trafikken, har de faktisk noe å lære av bilistene. 

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder