Kommentar

Babykrise og demokrati

Nordmenn får færre barn enn noen gang før. Vi er i en fødselskrise. Hva forteller det om samfunnet vi lever i? Og om oss?

I et land som stadig kåres i internasjonale målinger som et av verdens beste land å bo i, likestilt, lykkelig og velstående, fødes det færre og færre barn. Fødselstallet har aldri vært så lavt. Vi har god råd, noen av de beste velferdsordningene, et velorganisert arbeidsliv. Alt burde ligge til rette for å få flere barn. I stedet stuper fødselstallene.

Norge lå lenge i Europatoppen i fødselstall, i hard konkurranse med blant andre Frankrike. På midten av 1960-tallet fikk norske kvinner i snitt tre barn hver, før det falt gradvis ned mot forrige bunnivå, i 1983. Da var tallet 1,66. Herfra gikk det oppover i en lang periode, hver kvinne fikk i snitt to barn. Nå har tallene sunket hvert år siden 2009. I fjor var tallet 1,62. Det er dramatisk.

FOR FÅ: Nordmenn får for få barn. Fødselstallet er rekordlavt Foto: Jan Ovind

Politikerne våre har de siste tiårene prioritert familiepolitikken høyt. Aps Gro Harlem Brundtland gjennomførte i sin tid som statsminister store og avgjørende reformer som endret norske barnefamiliers hverdag. Økt fødselspermisjon og utbygging av barnehager gjorde det lettere å kombinere jobb og familie. Resultatene var tydelige – nordmenn begynte å få flere barn, etter de svake 80-årene.

Samtidig har også høyresiden fått gjennomslag for sin politikk. De ønsker at flere skal få mulighet til å være hjemme med barna sine. Vi har hatt råd til å gjøre begge deler. Vi har betalt foreldre, særlig mødre, for ikke å jobbe i barnas første leveår. I dag er kontantstøtten for ettåringer som ikke går i barnehage 7.500 kroner i måneden.

les også

Ap gjør nytt forsøk på å vrake kontantstøtten

Begge sider i politikken har fått sitt. Både pengeoverføringer til den enkelte og utbygging av velferd til alle har vært prøvd. Derfor er det vanskelig å forstå at tallene stuper nå. Og det er vanskelig å se hvordan politikken kan klare å løse det vi står midt oppe i.

Dersom vi skal opprettholde befolkningen – og ikke minst – balansen mellom ulike aldersgrupper i samfunnet, må hver kvinne i snitt få 2,1 barn. Aldri har vi vært lenger unna dette tallet enn akkurat nå.

Er det et problem, egentlig? Svaret er ja. Med den kommende eldrebølgen og enda færre unge til å møte den, står velferdssamfunnet i fare. Enda færre unge i arbeidsfør alder enn vi hadde trodd skal finansiere alderdommen til fremtidens pensjonister som er mer kravstore og bedre vant enn dagens eldre. Vi (for jeg er del av eldrebølgen) vil neppe nøye oss med trange sykehjemsrom og hjemmehjelper med stoppeklokke og dårlig tid.

les også

Det store barneranet

Et gammelt prinsipp er at skatt og stemmerett henger sammen. Et godt skattesystem er en forutsetning for et moderne demokrati. De som betaler skatt, må ha en stemme inn i debatten om hvordan pengene skal brukes. Hvor mye til skole, og hvor mye til eldreomsorg? Barnehage eller underholdning på sykehjemmet?

Vi gamle kommer til å være mange. En stor og mektig velgergruppe som politikerne vil være avhengige av for å vinne valg. De langt færre unge som jobber, oppdrar barn og betaler skatt, vil ha det mer travelt enn de gamle. De har mindre tid til å ivareta sine egne interesser. Og de veier mindre på den politiske kjøttvekten. Derfor handler demografi også om demokrati. De unge kan føle seg overkjørt, og miste tilliten til den norske samfunnsmodellen. Lave fødselstall kan, dersom utviklingen fortsetter, føre til en demokratisk krise.

Men dagens lave fødselstall forteller også om en annen krise. For hvorfor velger nordmenn færre barn når alt burde ligge til rette for å få flere? Er unge mennesker i dag mer redde for usikkerhet? Må de ha alt på stell både med jobb og bolig før de velger å få barn?

Og hvorfor er det stadig flere av dem som allerede har to barn, som ikke går for en til? Er det bekvemmelighet? Frykt for fremtiden? Økonomi? Forskning tyder på at mange har kviet seg for å få barn i årene etter finanskrisen.

Handler det om redselen for å sette barn inn i en urolig verden? Med global uro og ustabilitet, og mulige handelskriger? Har nordmenn rett og slett mistet troen på fremtiden?

les også

Yngre kvinner vil ha færre barn

Også selve samfunnsstrukturen, med familiemønstre og livsvalg, spiller antagelig inn. Antall mennesker som bor alene har økt år for år. I Oslo består om lag halvparten av alle husholdninger av en person. På landsbasis gjelder det samme fire av ti husholdninger. Samtidig har antall menn som ikke får barn, økt kraftig. Noen menn får flere kull barn. Andre menn får ingen barn, på tross av at mange av dem ønsker seg det. I dag er nær en av fire menn barnløse når de passerer 45 år.

Den gammeldagse kjernefamilien, der folk flest fant sammen og forble sammen, er mindre vanlig i dag. På godt og vondt. Spørsmålet er hvordan vi som samfunn kan sikre en bærekraftig befolkningsutvikling, selv om samfunnet forandrer seg.

Politikken er viktig, også når både forskere og politikere er i tvil om hva som egentlig virker. Men vi trenger også en grunnleggende diskusjon om hva slags samfunn vi ønsker oss. Hvordan vi kan leve gode liv, med både barn og voksne. Og kanskje sikre demokratiets fremtid attpåtil.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder