Pornokulturen og #metoo

Er det egentlig så rart at vi lever i et samfunn med seksuell trakassering når pornografien er det som definerer synet på barn og unges seksualitet?

BERGITTE VISTE, studerer statistikk ved NTNU.

I Aftenposten mandag 4. mars skrev Ea, Ellisiv og Ella på 14 år om at #metoo aldri kom til skolegården. Deres opplevelse er at ingen tiltak har blitt satt inn mot seksuell trakassering og omfanget av seksuelle, nedsettende bemerkninger har økt: «Å leve i et samfunn hvor du blir kalt «hore» eller «fitte» hver dag, er ikke å leve i et likestilt samfunn. Vi nekter å godta dette som vår hverdag. ... Vi kan ikke leve i et samfunn der denne måten å snakke til hverandre er normalisert!»

Kunnskapsministeren kom raskt på banen og slo fast at «trakassering er uakseptabelt. Vi har nulltoleranse mot det.» Som hjelp til å bekjempe dette skal lærerne utrustes med et ressurshefte kalt «Seksualitet og kjønn». Mon tro om pornografi blir satt på dagsorden? Med tanke på at Helse- og omsorgsdepartementets «Strategi for seksuell helse 2017-2022» ikke nevner begrepet pornografi i det hele tatt, er jeg bekymret. 

Det er mange meninger om dette begrepet ute og går. Pornografi omtales gjerne som en nøytral trend og et positivt tilskudd til barn og unges tilnærming til seksualitet, men færre vil nok være enig i at det er et problem: Pornografi setter premissene for og definerer synet på barn og unges seksualitet. 

Pornografikonsumering har større konsekvenser enn mange er klar over. Det kan medføre potensielle endringer i den fysiske hjernen. Onanering til pornografi lokker frem dopamin i hjernens lystsenter. Senteret svekkes ved overdreven stimuli og konsumenten vil på sikt utvikle avhengighet i form av et konstant behov for dopamin – gjennom pornografi. I verste fall kan det føre til «pornoimpotens» som i korte trekk går ut på at mye pornografi = vikende potens sammen med en partner.

Dette er ille nok i seg selv, men at måten pornografien er bygget opp på også legger føringer for barn og unges holdninger og handlinger, er kanskje enda mer skremmende. En av de mest effektive læringsteoriene vi kjenner til er nettopp knyttet til observasjon og modellering. Den kalles «observational learning» og er anerkjent innen psykologien. I tillegg er repetisjon et anerkjent pedagogisk virkemiddel som får oss til å både huske og lære bedre. Legger du følelser, eller enda bedre, belønning til, lærer vi enda bedre. 

Det siste året har debatten om seksualisering av ungdomskultur dukket opp i ulike fora. De unge etterlyser bedre seksualitetsundervisning og de litt eldre ønsker mer åpenhet om sexpress. Nå etterspør tre 14-åringer at noe gjøres med seksuell trakassering i skolegården. 

Barneombudet kom i 2018 med en rapport basert på samtaler med 200 ungdommer om seksuelle krenkelser. De skriver: «Nakenbilder, å bli tatt på, ropt etter, utsatt for seksualiserte rykter og truet til ting de ikke ønsker, er en stor del av hverdagen for mange unge. «Groping» «slutshaming» «catcalling» og «dickpics» er en naturlig del av vokabularet deres.» Videre står det: «Noen pekte også på porno som en mulig årsak til krenkelser. Ikke minst fordi mye av pornoen ungdommene ser på er ... virkelighetsfjern og brutal, og grensene blir visket ut for hva som er greit.»

Hvor fødes holdninger som sier at det er greit å kalle noen for «billig» og «pulbar» eller at det er helt normalt å sende «dickpicks»? Hva er kjernen av problemet? Tør vi å sette søkelyset mot pornografien og dens påvirkning? Hva hvis pornografien faktisk ligger til grunn for den seksualiserte ungdomskulturen vi ser i dag? 

Jeg tror vi bare har sett starten på en pornokultur som legitimerer seksuell trakassering. Pornokultur innebærer at andre kulturelle arenaer overtar pornografiens syn på seksualitet. Og hvordan er dette synet? Jo, responsen på aggresjon i både verbal og fysisk form er nytelse eller nøytralitet. «Nei» betyr «ja». Mennesker er redusert til objekter. De gir deg aldri et «nei, nå er det nok». Menneskene er der for MEG og MIN nytelse. Ingen moral, ingen intimitet, ingen hensyn. Vi har enda til gode å se «pornokultur-generasjonen» vokse opp. Og det med tilgang på all verdens, aller drøyeste pornografi. 

Er det egentlig så rart at vi lever i et samfunn hvor #metoo eksisterer? Er det egentlig så rart at ungdommene løper rundt og kaller hverandre «sluts», når barn under 10 år bidrar til 22 % av pornografikonsumeringen på nett av de under 18 år? Tror vi virkelig at et ressurshefte om «Seksualitet og kjønn» er det som skal til for at vi ikke sitter med enda flere #metoo-saker om 10 år? Eller må vi tørre å gå til roten av problemet?

Bare fordi det er normalt betyr det ikke at det er riktig. Det var nødvendig å innføre røykeloven selv om røyking var en normalisert del av hverdagen til befolkningen på det aktuelle tidspunktet. Enda tidligere forteller historien oss at det fantes «astmasigaretter». Noen ganger tar det rett og slett tid før vitenskapen tar igjen realiteten. 

Er det ikke på tide at det offentlige Norge aktivt må ta standpunkt til hvorvidt pornografi er akseptabelt som en del av barn og unges hverdag, eller ikke? Dette innebærer hvordan oppfølging og tilrettelegging skjer i barnehager, skoler, helsevesen og seksualitetsundervisning. Vi kan ikke slå oss til ro med at pornografi og dermed også seksuell trakassering er en normalisert del av oppveksten til barna og ungdommene våre.

Da røykeloven fylte 10 år i 2014 fikk Høybråten ros fra daværende helseminister Bent Høie for å ha kjempet gjennom loven: «Dette er en lov som har skapt mye glede fordi folk opplever nå hvor herlig det er med et røykfritt miljø.» Tenk om vi om 10 år kan si det samme om pornografien og oppleve hvor herlig det er med en skolegård fri for seksuell trakassering!