Arbeiderpartiet og AUF ble utsatt for et grusomt og politisk motivert terrorangrep i 2011. Nå hetses og trues de overlevende. Det skal vi absolutt ikke å ha forståelse for. Foto: Hallgeir Vågenes

Kommentar

Vi skal ikke forstå oss ihjel

Både kriminalitet og ekstreme, politiske holdninger har en tendens til å forklares med sosiale problemer, men de aller fleste blir hverken kriminelle eller nazister fordi barndommen var vanskelig.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

I forrige uke kunne vi lese at overlevende fra Utøya som trues, hetses og hates i urovekkende stor skala. Hatet er ikke uten kontekst. Det er ekstra ille fordi ingenting er tomme trusler for noen som har konkrete erfaringer som tyder på at handling kan følge ord. Det er også ille fordi det skjer i en kontekst. Det er ikke «bare» løse hatmeldinger fra noen få forstyrrede individer.

Truslene er en del av en større trend og må ses i sammenheng med nazister som marsjerer i gatene, det ekstreme hatet som florerer mot Arbeiderpartiet og hvor vanlig det dessverre har blitt å omtale innvandrere i hatefulle ordelag.

les også

Erna Solberg om Utøya-ungdommene: – Vi er ikke gode nok til å ta vare på dem

les også

Utøya-overlevende savner et fleksibelt helsevesen: – Ikke alle passer inn i A4-systemet

Mye energi har gått med de siste årene på å forstå og forklare hvor dette hatet kommer fra. I sosiale medier og i kommentarfelt er det svært vanlig å legge skylden på en «en uansvarlig innvandringspolitikk», på sosialt utenforskap eller man diagnostiserer vekk avsenderne. Alt sammen beror på grove misforståelser og en manglende vilje til å se den selvstendige, ødeleggende kraften i de paranoide forestillingene som sprer seg.

Å bortforklare menneskers valg med forhold som ligger utenfor deres kontroll er egentlig også den ultimate dehumanisering. Ikke først og fremst av dem som bryter med samfunnets regler og normer, men av alle de som ikke gjør det. De aller fleste som er ensomme klarer faktisk å la være å spre hatefulle konspirasjonsteorier om Arbeiderpartiet og overlevende fra Utøya-terroren. De aller fleste som er for en stram innvandringspolitikk diskuterer det uten å sende hatmeldinger og trusler til andre mennesker. På samme måte klarer de aller fleste som har hatt en tøff oppvekst å holde seg utenfor alvorlig kriminalitet.

les også

11 av 14 i AUFs sentralstyre var på Utøya: Derfor fortsatte de i politikken

les også

Generasjon Utøya

Noen velger imidlertid annerledes, men det er alltid et valg. Å velge hatets vei er et valg. Å sende trusler er et valg. Kriminelle handlinger er et valg.

Så skal man selvsagt alltid forstå hvilke faktorer som over tid fører til at sannsynligheten øker for at folk tar valg som er skadelige for seg selv, andre mennesker og samfunnet. Både for å unngå kriminalitet og skadelige radikaliseringsprosesser er denne kunnskapen viktig. Det er imidlertid ikke kunnskap som har særlig verdi når man skal forklare hvorfor noen bevisst går inn for å skape frykt og ubehag hos andre. Brukt på enkelttilfeller kan slike forklaringer tvert imot fungere som bortforklaringer.

Folk som føler seg isolerte og alene skal vi vise raushet med å forsøke og inkludere fordi det blir bedre samfunn av slikt. Folk som sliter psykisk har jeg stor sympati for. Folk som er ensomme og mangler menneskelige fellesskap har min forståelse. Helt til man velger å begå alvorlig kriminalitet. Til man velger å true overlevende fra en grufull terroraksjon. Helt til man sprer løgnaktige og ondskapsfulle historier om andre mennesker. Der stopper min forståelse og der bør vår raushet også stoppe.

Det er ikke alt som bør unnskyldes.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder