EN ØL I PAUSEN: Amerikanske bønder i Jackson, Michigan i 1941. Også i Norge har vi hatt tradisjon for en øl i pausen. Foto: NTB/SCANPIX/ Everett Collection

Kommentar

Vi har vært fulle hele tiden

Er du i dårlig form i dag? Folk flest synes det er i orden at du er i bakrus. Og derfor har KrF forsvunnet som parti.

Du husker vel «Mureren»? Den grønne på 0,7 liter som ble kalt murerpils og var «anbefalt av 400 norske murere».

Bestefar var full på jobben. I mange bransjer har det vært akseptert med drikking, særlig på overtid.

Oppstarten på oljeindustrien var et fyllekalas. Brakkeliv og utenlandske arbeidere som tok med seg sin drikkekultur, gjorde sitt.

les også

Om sex, alkohol, KrF og synd: På innsiden av det kristne guttekollektivet

Pluss content

I 2010 streiket danske arbeidere ved Carlsberg fordi de bare skulle få gratis øl i lunsjpausen. Frem til da hadde de fått drikke øl gjennom dagen.

I en undersøkelse blant menn i Oslo i 1964 svarte bare to prosent at de drakk på jobben. I Danmark var tallet 39 prosent.

Nå drikker vi heller på seminar eller jobbreiser. Og i mange bransjer er det greit at du kommer i bakrus, viser en undersøkelse fra Folkehelseintituttet. Særlig er de liberale i bygg- og anleggsbransjen, media, PR, forskning og reklame.

les også

KrF: Ingen støtte til lengre alkohol-åpningstider

Så finnes det knapt en kultur uten rus. I Bolivia tygger folk coca-blader. Somalierne bruker khat. Alkohol er definitivt det mest utbredte rusmiddelet her til lands.

Kulturen for å drikke på jobb, har dype røtter. Det var regler for skjenk i det dansk-norske riket. Ifølge kostholdsregelverket i flåten, for eksempel, skulle menige ha fire liter øl om dagen.

Eilert Sundt skrev på 1850-tallet om hvor viktig alkohol var på dugnad og i onna i det gamle bondesamfunnet. Han omtalte og alkoholbruken i håndverksyrker og i den nyere industrien. Å drikke har vært vanlig i skogbruk, gruvedrift, jernbanebygging, i militæret og i handelsflåten.

– Der var «morgendram» til frokost, «appetittsup» til middag, «knorrel» til eftasverd og «sovedram» til kveldsverd. Dessuten stilte mange en flaske ved sengekanten for å kunne ta seg en nattdram eller to, skrev historiker og økonom Wilhelm Kilhau.

Unge gutter lærte å drikke på jobb, hvor det var karslig å bli med å spleise. I Oslo drakk man mer på mandager enn lørdager, en gammel skikk for å herde håndverkersvennene for arbeidsuken. På bygdene var det nest etter lørdag mest drikking på søndager.

les også

- Smuglerne stemte KrF

Så ble da også avholdsbevegelsen Norges største folkebevegelse, med over 250.000 medlemmer på topp. Arbeiderbevegelsen var tungt engasjert, men avholdsarbeidet fikk og sterke religiøse overtoner.

I mange bygder slo totalavholdssaken igjennom som en protest mot den moderne bykulturen. Avhold ble KrFs sak, kombinert med kamp for nynorsk og folkelig kristendom.

Avholdssaken holdt seg sterk lenge i bygdene på Vestlandet. Arbeiderpartiet og Høyre slo ikke gjennom fordi motkulturene dannet en barriere mot byinnflytelse, for å si det med vår store forsker Stein Rokkan. Og det gjaldt enten det var dansker eller sosialisme.

Strid om språk, moral og religion trumfet konflikt mellom fattig og rik. Motkulturene hindret polarisering etter klasselinjer.

les også

Vil ha vurdert pappvin-forbud

På 1950 og 60-tallet lå sentrumspartiene fortsatt rundt 15 prosentpoeng over resten av landet på Sør- og Vestlandet. Stemmene tok de fra begge sider, både høyre og de sosialistiske partiene.

Men så skjedde det noe. Omtrent samtidig som vi sluttet å drikke på jobben, sank støtten til avhold og målsak brutalt langs Vestlandskysten.

I løpet av de neste 20 årene var oppslutningen om sakene halvert. 23 prosent rapporterte at de var avholdsfolk på midten av 60-tallet, 10 prosent i 1985. Vestlandet ble mer og mer som resten av Norge. I Stavanger ble den siste edruskapens dag arrangert i 1975.

Avhold og nynorsk hadde vært brennbare politiske tema. - De er ikke lenger så identitetsformende, skrev Stein Rokkan, 50 år før alle andre begynte å jamre seg over «identitetspolitikk».

For KrF var det naturligvis et problem at folk ikke brydde seg like mye om sakene deres lenger. De har bare glimtvis klart å finne noe nytt å fange velgere med.

les også

KrF-topp vil fjerne taxfree-salget

Hvor dramatisk striden en gang var, kan være verdt å minnes i valgåret 2019, hvor konflikten mellom by og land er tent på nytt.

Hundretusener var engasjert i avholdssaken. Tre regjeringer søkte avskjed på grunn av den. Norge ble kløyvd i to i spørsmålet om offentlig kontroll med alkohol. Sammenstøtet mellom dem som ønsket totalavhold og de som mente måtehold var nok, var knallhardt.

Og avholdsfolket vant store seire. Vi drikker ikke i arbeidstida. Vinmonopolet består. Alkoholpolitikken i Norge er streng. Og nynorsk er likestilt.

Selv om de gamle kampsakene er døde, blusser konflikten mellom by og land opp igjen i kampen om politireform, kommunesammenslåing, sykehusstrid, statlige arbeidsplasser og bygdenes status. Men nå er det ikke KrF og Venstre som stikker av med velgerne, men det tredje sentrumspartiet, Senterpartiet.

Mange kaller dem populister. Og i ordets rette forstand er de det. Sp, som KrF og Venstre tidligere, fanger opp stemninger blant velgerne og setter dem på dagsorden.

I tillegg forlover de seg irriterende mye. Men hvem gjør ikke det? At protesten foregår i det politiske sentrum i Norge er verdt en skål. I lunsjen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder