PROTESTER: – Iranske befolkningen opplever et stadig sterkere økonomisk press, og føler seg tråkket på, skriver Masud Gharahkhani. Foto: VG Scanpix

Debatt

Norsk-iranske Masud Gharahkhani: – Det ulmer kraftigere i Iran enn noen gang siden 1979

Min bestefar pleide å si at Iran bytter regime hvert 40 år, med innblanding fra stormaktene. Skulle det skje igjen nå, vil konsekvensene for Midtøsten og verden for øvrig, neppe bli mindre enn sist gang.

MASUD GHARAHKHANI, stortingsrepresentant (Ap)

Internett er slukket i Iran. I byer over hele landet er folk i gatene med rop om rettferdighet. Som vi har sett ved så mange opprør og revolusjoner gjennom verdenshistorien, så er den utløsende faktoren tilsynelatende hverdagslig og triviell. I dette tilfellet er det snakk om en kraftig og brå økning i bensinprisen.

Underliggende er like fullt det langvarige og stadig sterkere økonomiske presset folk flest lever under. Mens mange opplever å bli tråkket på, lever andre som konger på fellesskapet penger.

Jo eldre man blir, jo mer tenker man på livets skjebne. Jeg kom til Norge som femåring, og vokste opp på Skotselv i Buskerud. Med vel 700 innbyggere var det en kontrast til min fødeby Teheran, med sine ni millioner. Kontrastene i samfunnsutvikling er om mulig enda større. Norge med sin mer eller mindre stabile framgang gjennom 200 år. Iran med sine omveltninger og tilbakeslag, med 1979-revolusjonen som foreløpig sist i rekken. Og selv om mitt fokus er Norge og det norske samfunnet, gir familiebakgrunnen en tilleggsinteresse for Iran over gjennomsnittet.

les også

Flere drept i protester i Iran etter kraftig hopp i bensinprisen

Familien min tilhørte arbeiderklassen, besteforeldrene mine jobbet i jernbanen både før og etter sjahens fall i 1979. Bestefar gikk bort for fire år siden, og som et av få barnebarn rakk jeg å følge ham til grava. Bestefar likte aldri at jeg hadde valgt politikk som yrke istedenfor radiograf, som jeg er utdannet til. Forklaringen er enkel: I hans liv var politikk synonymt med korrupsjon, mørkemenn og det som hadde tatt fra han det aller viktigste i livet, nemlig nærheten til familien. Oppfatningen hans gjenspeiler Irans sørgelig historie gjennom generasjoner.

Jeg har aldri tilhørt noen politisk gruppering i det norsk-iranske miljøet, men tenker ofte på hvordan den stolte persiske historien kunne lede fram til det vi ser i dag. Det største paradokset ligger i at ideen om menneskerettigheter først oppstod i dette landet, med perserkongen Kyros den store for 2500 år siden.

Ressursparadokset er mer velkjent. Norge med sin kloke oljepolitikk, som Arbeiderpartiet var hovedarkitekten bak og som sørger for at rikdommen kommer hele folket til gode, er mer unntak enn regel. For Iran har oljerikdommen vært like mye forbannelse som velsignelse, blant annet fordi den har gjort landet så utsatt for stormaktpress.

les også

Amnesty: Minst 100 drept av sikkerhetsstyrkene i Iran

Historien om hvordan Churchills Storbritannia fikk USA og CIA til å avsette den demokratisk valgte lederen Mossadeq i 1953, fordi han ville nasjonalisere oljeformuen og la den komme folket til gode, er for lite kjent. Men det var da sjahen ble innsatt, og det var hans vanstyre som utløste 1979-revolusjonen med sine drømmer om frihet og demokrati. Naive vestmakter slapp ayatollah Khomeini til makten, og drømmene ble raskt knust. En høyt utdannet befolkning har i 40 år vært ydmyket av religiøse mørkemenn og deres gjennomkorrupte overvåknings- og terrorregime.  

Hassan Rouhanis seier i presidentvalget ga håp for mange, inkludert meg. Vi visste at prestestyret med den mektige revolusjonsgarden sto over presidenten, men trodde en intern maktkamp i dagens regime ville gjøre Iran mer demokratisk. Vi har blitt skuffet. De ulike fløyene synes å stå samlet for å holde på elitens makt. Og Iran er mer isolert enn noen gang. Jeg vet at mange i den store iransk-amerikanske befolkningen støtter Trumps sanksjonslinje. Den kveler Irans økonomi. Inflasjonen er på over 50 prosent, lønningene ikke nær å holde tritt. Oljeeksporten strupes, valutaen rial har stupt. Arbeidsledigheten øker. Middelklassen er borte. Folk får ikke tak i, eller har ikke råd til, nødvendig medisiner.

les også

Kampen for frihet og demokrati i Iran

Samtidig sendes milliarder av dollar til krigføring i Syria, Irak, Jemen og Afghanistan. Og mens regimet sender gratis olje til Syria, økes bensinprisene med 50 prosent over natta. For det man måtte fylle over 60 liter i måneden, øker prisen med 100 prosent. Det rammer helt vanlige folk, de som lider mest under sanksjonene. Men dels har disse nettopp vært motivert av tanken om at de skulle føre til opprør og ny revolusjon. Kanskje er det dette vi nå ser starten på.

Det kan hende at det lykkes regimet å slå ned uro nok en gang. Det er for tidlig å si, og siden internett ble stengt, har det vært vanskelig for journalister å danne seg et klart bilde av situasjonen. Det som ikke er for tidlig å slå fast, er at det ulmer kraftigere i Iran enn noen gang siden 1979.

Bestefar pleide å si at Iran bytter regime hvert 40 år, med innblanding fra stormaktene. Skulle det skje igjen nå, vil konsekvensene for Midtøsten og verden for øvrig, neppe bli mindre enn sist gang.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder