Kommentar

Arbeiderne har sagt morna til Ap...

... og innvandrerne er de eneste lojale igjen.

Norge er det landet sosialdemokratiet har stått aller sterkest - etter Sverige. Der satt de med makten i 44 år.

Om den borgerlige overtakelsen i Sverige 1976 ble det sagt at «det føltes som et statskupp», ifølge forfatteren Lena Andersson som i sin roman «Sveas sønn» lar en representant for folkhemmet si at det svenske folk ikke bør safte, sylte og bake. Det var å anse som skattesvindel. Staten trenger momskronene til å bygge velferdsstaten.

Det er ikke bare oppspinn. Troen på at man kunne forme menneskene i sitt bilde, sto sterkt i den sosialdemokratiske staten.

les også

Hareide kraftig ut mot Siv Jensens «jævla sosialist»-tale

I Norge kom «statskuppet» i 1965 da Ap etter total dominans siden krigen, mistet makten til de borgerlige.

Siden har vi forsøkt å forstå partiets minkende oppslutning. De siste årene har vi i tillegg forsøkt å forklare hvorfor høyrepopulistene stikker av med velgerne.

Og akkurat nå som sosialdemokratiet er i ferd med å ta seg opp igjen (Finland, Spania, Portugal, Danmark), er det kommet to nye bøker som gir ny innsikt i dets fall.

les også

Frp-Kallmyr talte om «frihet mot sosialisme» - historieløst, mener SV-Bergstø

Halvor F. Tretvoll skriver dystert i boka «Sosialdemokratiet i en skjebnetid» om de sosialdemokratiske partienes problem med å fremstå som et alternativ og samtidig bli tatt på alvor som ansvarlig parti.

Han reiser rundt i Europa hos skadeskutte sosialdemokrater hvor de fleste som skal selge ham en analyse egentlig er selgere av politiske standpunkter. Skal partiet ta en Corbyn, eller skal de tvert om komme høyrepopulistene i møte på innvandring?

Forfatteren har interessante situasjonsbeskrivelser av kranglingen i de sosialdemokratiske partiene, men egentlig ikke mange gode råd til veien videre.

les også

De «jævla sosialistene» er blitt bråkjekke i tillegg

I boken «Makt og opposisjon» sammenligner valgforskerne Tor Bjørklund og Johannes Bergh bygda Årdal med valgkretsen Stovner videregående skole i Groruddalen.

I industribygda som skulle bli et sosialdemokratisk mønstersamfunn, har oppslutningen til Ap ligget på over 70 prosent i snitt etter krigen. Men kurven er fallende og stoppet på vel 50 prosent oppslutning da forfatterne gjorde sin analyse.

Siden har det oppsiktsvekkende skjedd at Senterpartiet er gått forbi Arbeiderpartiet i Årdal.

les også

Vi politikere må lytte til dem vi er til for

På Stovner, derimot, vokser Ap. Knapt noen annen valgkrets i Norge har en så stor andel velgere med ikke-vestlig bakgrunn. Og innvandrere flest, de stemmer Ap.

– Kanskje har vi her å gjøre med Arbeiderpartiets mest lojale velgergruppe, som utfordrer – eller kanskje overgår – industriarbeiderne som partiets sterkeste støttegruppe, skriver de to.

Ved kommunevalget i 2011 stemte 64 prosent av de ikke-vestlige innvandrerne på Ap. Ved de siste stortingsvalgene har andelen ligget på omtrent 50 prosent.

– Ap er nok et parti mange innvandrere tidlig blir kjent med, partiet stiller mange kandidater med innvandrerbakgrunn, og sees nok på som forsvarere av interessene til innvandrerne. For noen innvandrergrupper blir Ap dermed «vårt parti» på samme måten som for arbeidere for noen tiår siden, utdyper Bergh til VG.

Innvandrere ses da også av og til som den nye arbeiderklassen. Og kanskje oppfatter en del av dem seg som arbeiderklasse. Men man kommer ikke så langt med å forklare innvandrernes stemmegivning ved å se på vanlige forklaringer, som klasse, sosial bakgrunn og holdninger. Det må være noe mer som forklarer Ap-lojaliteten. En identitet og tilknytning til partiet.

les også

Skandinavias slitesterke sosialdemokrater

Industriarbeideren, den typiske Ap-velger, har vært på vikende front lenge.

Allerede etter krigen forsvant ordet «arbeiderklasse» fra partiets programmer. Ap skulle erobre middelklassen, og begrepet ble kontroversielt, også i partiledelsen.

Mens rundt 65 prosent velgerne sa de tilhørte arbeiderklassen i 1965, er tallet nå halvert. Ap har samtidig halvert sin andel arbeiderklassevelgere, mens Høyre og Frp har økt sin andel.

les også

Sanchez og sosialistene vant valget i Spania

Ap-velgeren har i samme periode fått like lang utdanning og like høy lønn som velgere flest. I 1957 hadde 81 prosent av dem som stemte Arbeiderpartiet grunnskoleutdanning. I dag er det 13 prosent. Aps velgere er faktisk overrepresentert i kategorien «høy inntekt», men forskjellen er ikke signifikant.

Klasseidentitet, som var bindemiddelet i Ap, er forsvunnet.

Tradisjonelt er det høyrepopulister som har fanget gamle arbeiderpartivelgere i Nord-Europa. Frp er overrepresentert blant menn, de med lavere utdanning, blant arbeidere og utenfor de store byene.

les også

Støres europeiske hodepine

I år går mange velgere til ytre venstre i Norge. Og når «de nye» partiene - Frp, SV, Rødt, MDG, har tatt rundt 30 prosent av velgerne, har det å gjøre med at vi krangler om saker som miljø og innvandring.

Ap har et problem fordi det er blitt vanskeligere å se forskjell på partiene i økonomisk politikk og i synet på velferdsstaten.

Arbeiderklassen har selvsagt rommet både autoritære og intolerante verdier, som lav toleranse for minoriteter, liten begeistring for sivile rettigheter og likestilling. Men tidligere har det ikke betydd noe partipolitisk, fordi kampen mellom fattig og rik har vært den viktigste. Den har hatt forrang foran verdipolitikken.

Slik er det ikke lenger. Og som Tretvoll viser i sin bok, krangler sosialdemokratene i hele Europa om hva de skal mene om miljø, innvandring og andre verdispørsmål.

les også

Tysklands grønne revolusjon

Arbeiderpartiet ble et parti som favnet vidt og bredt. Det var deres suksessformel.

Men det er også vanskelig å være for alle. Bakgrunnstallene viser at Aps velgere nå representerer et snitt av befolkningen.

Og faren med å være for alle, det er å bli et parti for ingen.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder