GAME OVER: David Camerons ettermæle ble over natten endret fra reformatoren som tok de konservative inn i en ny æra, til statsministeren som satte landets økonomi og EU i spill.
GAME OVER: David Camerons ettermæle ble over natten endret fra reformatoren som tok de konservative inn i en ny æra, til statsministeren som satte landets økonomi og EU i spill. Foto: Stefan Wermuth Reuters

Kommentar: En statsministers dype fall

Camerons ettermæle endret over natten

MENINGER

LONDON (VG) To prosent av den godt voksne befolkningen vippet David Cameron av pinnen – og endret hele hans politiske ettermæle.

kommentar
Publisert:

Hadde tilhengerne av fortsatt britisk EU-medlemskap vunnet frem, ville Storbritannias konservative statsminister skrevet seg inn i historiebøkene. Det gjør han for så vidt nå også – men med et annet fortegn.

Etter hvert som endelige tall og resultater etter folkeavstemningen er blitt kjent, tegner det seg interessante mønstre; hvem som har stemt hva, hvor og hvorfor, er ikke lenger bare kvalifiserte gjetninger.

52 prosent ville ut av EU. Men det betyr også at mer enn 14 millioner stemmeberettigede briter over 18 år ønsket å opprettholde medlemskapet, og ha ubegrenset tilgang til kontinentets arbeids- og handelsmarked. Og utdanningsmuligheter.

VG-kommentar: Et nei til Europa

I motsetning til medienes og kommentatorenes snapshot-analyser fra en hektisk valgnatt, har valgforskerne, statsviterne og de politiske historikerne nå fått stadig flere og stadig mer konkrete faktaopplysninger de kan legge til grunn i dybdeanalysene av folkeavstemningen og hvorfor det gikk som det gikk.

Ung mot gammel

To slutninger kan allerede dras: Nærmere tre fjerdedeler av gruppen 18–24 år stemte for å bli i EU, viser to ulike undersøkelser. Det var altså ikke ungdommen, «Storbritannias fremtid», som de ble kalt i de emosjonelle utspillene fra Brexit-siden, som stemte for å forlate Den europeiske union. Tvert imot. Storbritannias fremtid så det potensial, fremtiden, som ligger i Europa.

De som ville ut av EU var de mer etablerte, de som talende nok argumenterte for å bryte med etablissementet; de som i stor grad har det ålreit, men mener at alt var bedre før.

Les også denne: Brexit – det store tilbakeslaget

Det er noe enhver kan kjenne på i en globalisert verden, med endringer i arbeidets art, i selve arbeidsmarkedet og en truende delingsøkonomi som utfordrer etablerte institusjoner og arbeidsplasser. Tro meg, jeg kjenner på dette hver eneste dag.

Men er svaret palassrevolusjon og å styrte en ledelse som forsøker å manøvrere i nytt og ukjent farvann, slik Cameron har forsøkt? Er det bedre å isolere seg, holde for øyne og ører og håpe at moderniteten går over?

Mange briter han tydeligvis tenkt i de baner. Og de har fått god hjelp. Det er den andre slutningen som kan trekkes.

Fakta mot følelser

De siste måneder har jeg abonnerte på nyhetsbrev og informasjonsbulletiner fra kampanjeledelsen både på Brexit- og Bremain-siden; de som vil ut av EU og de som vil bli.

VG-kommentar: Slaget om Storbritannia

Nivået på argumentasjonen har vært ymse, på begge sider, men et skille har vært påfallende: Ja-siden har fyrt opp stemningen med tallknusere og statsvitenskapelig nerdeviten og pøst på med fakta, fakta, fakta. Om budsjettoverføringer, hvilke Brussel-beslutninger som reelt gjelder britene, det faktiske omfanget av EU-innvandringen og hvilken nettoinntekt den har vært for staten, og ikke minst: motbevise de udokumenterte påstandene fra Brexit-leiren.

Fra Nei-siden har taktikken vært en annen: Kjør på med de følelsesmessige argumentene: Hold fast ved at britisk helsevesen er kjørt i grøften på grunn av innvandringen, overhør motargumentet om at den største belastningen er briter med livsstilsykdommer og dårlig helse. Gjenta påstanden om at UK ukentlig sender 350 millioner pund til Brussel (selv om finansdepartementet sier det er 136 millioner og at det gir UK fri markedstilgang tilgang til verdens største handelsblokk). Bruk Tyrkia-kortet for alt det er verdt, selv om Cameron sier at tyrkerne aldri i verden kommer til å bli EU-medlemmer og at Tyskland og Frankrike vil nedlegge veto. La ikke fakta komme i veien for sannheten.

Cameron: ung og lovende

Inntil natt til fredag var David Cameron den mest suksessrike konservative statsminister i nyere tid. Han fullførte Thatchers politiske linje uten å sløye befolkningen slik Jernladyen ble beskyldt for å gjøre. Han forente sider av partiet som John Major splittet, og selv om han hverken hadde Churchills pondus eller utfordreren Boris Johnsons folkelige appell, var han i ferd med å bli en betydelig Tory-figur.

Etter de konservatives overraskende store fremgang i parlamentsvalget i fjor vår, formulerte hofforganet The Times en litt velvillig kommentar om at Cameron hadde rykket et par plasser opp på statsministernes adelskalender. Fra å være en ålreit regjeringssjef fremsto han nå som en god og stadig lovende statsleder.

Han var jo ennå bare i 40-årene–fyller femti i oktober i år–og stadig den yngste valgte statsminister på 200 år

Les også kommentaren: «Slik ble Storbritannia verdens populærkulturelle supermakt»

Men et minus var dette EU-valget David Cameron i et ulykksalig anfall av hybris hadde pådratt seg. Som den første konservative statsminister i britisk politisk historie hadde han utlyst en folkeavstemning. Hva slags statsmannskunster var nå det?!

Edward Heath kalte hele ideen «avskyelig», og Margaret Thatcher repliserte ironisk da Labours Harold Wilson i 1975 utlyste folkeavstemning om fortsatt EU-medlemskap–bare to år etter at Storbritannia hadde kommet med i Det europeiske fellesskap (EF):

«Kanskje avdøde Lord Attlee [statsmin. 1945-51(L), VG anm.] hadde rett da han sa at folkeavstemninger var et verktøy for diktatorer og demagoger.»

– Fikk som fortjent

Alle forsto at Cameron brukte EU-valget som et politisk verktøy for å mekke til en indre konflikt. Selv trodde han nok oppriktig at folket ville si like klart ja til Den europeiske union denne gang som ved forrige korsvei, euroskeptikerne i eget parti ville få folkeavstemningen sin, og Europaspørsmålet kunne legges dødt som splittende stridstema i den konservative krets i overskuelig fremtid.

Les denne? Problemer innad i høyre

Etter EU-valget denne uken, er den overbærende forståelsen borte. David Cameron er statsministeren som satte Europa og britisk økonomi i spill for å redde sitt eget politiske skinn. Det klarte han ikke. Fredag varslet han sin avgang. Selv EU-tilhengere som støttet ham mener han fikk som fortjent.

David Cameron, som mange mener gjorde en formidabel innsats for å lege britisk økonomi og forene et splittet parti, falt for eget grep.

Reformatoren

Han var den første konservative partileder til å gjenvelges som statsminister – med et brakvalg, mot alle odds – på nesten en mannsalder.

Han hadde før det etablert en felles borgerlig plattform sammen med Det liberaldemokratiske partiet og ledet noe så ubritisk som en koalisjonsregjering.

Han reformerte Tory-partiet på mange områder, tok et oppgjør med enkelte stokk konservative sider av det, og loset gjennom nye lover som åpnet for homofile ekteskap i England og Wales.

Kommentar: «Britenes historiske verdensbilde»

Han sto opp mot sterke skotske nasjonalister, og sørget for å beholde Skottland i Den britiske union.

Det hører også med at han tillot nære venner og regjeringsmedlemmer å opponere åpent mot ham selv og hans syn i EU-debatten som ledet frem mot folkeavstemningen.

Ettermælet

De bitre utfall mot ham til tross, insidere i Downing Street hevder at Camerons plan – når han vant – var å innlemme sentrale EU-motstandere i regjeringen for å rekke ut en hånd og konsolidere partiet.

Michael Gove lå i kabalen som mulig ny finansminister, noe som også ville vært et signal om at den sittende statsråd George Osborne ikke lenger var Camerons kronprins. I tillegg hadde statsministeren det som Rowan Atkinsons «Black Adder»-skikkelse «Baldrick» ville kalt «a cunning plan»: Han skulle gi Boris Johnson et tungt departement. Et departement så tungt at han ikke ville ha tid til å konspirere mer mot sjefen. BoJo skulle få kommunal- og regiondepartementet.

Kommentar: Boris-faktoren

Men Camerons ettermæle blir ikke den gjennomgangen av politiske bragder og seire han, rettferdig eller ikke, ønsket seg.

I ytterste fall, om EU krakelerer etter britenes adjø, om Spania gjør krav på Gibraltar og også skottene nå melder seg på igjen, kan arven etter David Cameron få en ulykksalig overskrift: Statsministeren som sprengte to unioner.

* * *

Flere VG-kommentarer: Følg VG Meninger

Her kan du lese mer om