Foto: MORTEN MØRLAND/VG

Fascismens gjenkomst

MENINGER

TAORMINA, Sicilia (VG) I en ny film kalt «Jeg er tilbake» dukker fascistdikatoren Benito Mussolini opp i dagens Italia. Den logiske bristen er åpenbar. Hvordan kan noe som ikke er blitt borte komme igjen?

kommentar
Publisert: Oppdatert: 04.03.18 13:00

Fascismen, rettere sagt fascister, har fått fornyet oppmerksomhet i den italienske valgkampen.

Italia har begge deler, dobbelt opp: En nostalgisk fascisme i miljøer som forherliger en tapt tid, samt nyfascisme forvaltet av legitime partier. Så finnes det gammelfascister forkledd som nynazister og striglede fascister i slips.

I politikken føres Mussolinis navn videre av hans to barnebarn, Alessandra og Rachele, folkevalgte fra ytre høyre fløy.

Men mest av alt finnes det millioner av italienere som trekker på skuldrene. Som overhodet ikke er fascister og som aldri har sympatisert med svartskjorter og brunmelert ideologi. Som heller ikke føler noe behov for å ta avstand. De fleste opplever at dette ikke har noe med dem å gjøre.

Derfor skjønte man ikke umiddelbart omfanget av skuddene i Macerata 3. februar i år. At en ungdom hadde begått rasistisk motivert vold mot seks afrikanere var uhyggelig nok. Men sånt skjer, dessverre. Handlingen skal ha vært utløst av drapet på en ung italiensk kvinne, tatt av dage og skjendet av en nigeriansk narkodealer. Brutale oppgjør i rusmiljøene er også noe som skjer.

De seks hadde imidlertid ingen ting med narkotikasaken å gjøre. De var sonofre, forsøkt drept fordi de var mørke i huden. Attentatmannen Luca Traini, en lokal kandidat for det innvandringsfiendtlige partiet Lega Nord, ble raskt arrestert. Da hadde han drapert seg selv i et italiensk flagg og gjorde Mussolini-hilsen med strak høyrehånd mens han ropte «Lenge leve Italia!»

Partilederne i høyrealliansen som har dannet valgforbund med Silvio Berlusconi har på ulikt vis forsøkt å ta Macerata til inntekt for at landet trenger ny ledelse. De strides internt om det meste, men er rørende enige om at Italias store problem er migrantene som har kommet til landet over Middelhavet.

Berlusconi & co mener det er regjeringens uansvarlighet ved ukritisk å slippe dem inn som har skapt det giftige klimaet Macerata-tragedien er et uttrykk for.

At han selv var statsminister og Lega Nord satt i regjering da migrasjonsbølgen over Middelhavet eksploderte, nevnes ikke. Heller ikke at Berlusconi ga grønt lys for bombingen av Libya, som utløste flyktningestrømmen, og at han stilte flyplasser på Sicilia til rådighet for angrepsflyene som skulle ta ut hans gamle venn, Muammar Gaddafi.

Kanskje ville det ikke spilt noen rolle. Alle hans tilhengere vet jo hva han er dømt for, at han har stått i mer enn 70 straffesaker de siste tiårene og at flere av hans nærmeste medarbeidere sitter i fengsel for samarbeid med mafiaen. Frykten for ukontrollert innvandring synes større enn frykten for å få politikere fra fascistiske bevegelser inn i regjeringskontorene. De har jo vært der før.

Berlusconis sympatisører synes heller ikke å stille spørsmålstegn ved hans dømmekraft når han hyller Benito Mussolini, som eks-statsministeren har gjort ved flere anledninger. Utdypende i et Spectator-intervju med daværende redaktør, nå britisk utenriksminister, Boris Johnson i 2003, men mest påfallende under minnemarkeringen for italienske Holocaust-ofre i 2013 da han presterte å si at raselovene fra 1930-årene var feil, «men han [Mussolini] gjorde likevel mye godt på andre områder.» Han «drepte ingen», ifølge Berlusconi, men «sendte sine motstandere på ferie».

Rundt 7500 jøder ble deportert til nazistenes dødsleire med Mussolinis velsignelse.

Dagens italienere har vokst opp med god kunnskap om Mussolinis meritter. De vet at Italia var verdens første fasciststat, siden det var Il Duce som oppfant det hele i 1919. De vet også at det var italienerne som førte den sterkeste kampen mot fascismens fremvekst, at landet var sentrum for den antifascistiske bevegelse både før og under krigen, og at etterkrigs-Italia hadde Vest-Europas mest robuste kommunistparti.

Samtidig har generasjonene som vokste opp i skyggen av Mussolini trådt sine barnesko i et offentlig rom preget av fascismens reguleringsplaner og infrastruktur. Byggverk, monumenter og forordninger som ikke bare fikk stå i fred etter krigen, men også ble videreført.

Da Mussolini kom til makten i 1922 ble den nye samfunnsorden massivt uttrykt gjennom estetiske markører. Ideologien skulle også synes. Via arkitektur, utsmykninger og installasjoner. I tillegg var Il Duce til stede på ethvert offentlige kontor og stoppested i form av statuer, byster eller portretter.

I motsetning til Tyskland som i 1949 forbød alle symboler og minnesmerker fra Det tredje rike, holdt Italia aldri noen ideologisk dommedag over seg selv. Dels fordi det ville være praktisk umulig å gjennomføre en så omfattende fysisk opprenskning, dels fordi de allierte anså det som politisk uhensiktsmessig. Deres hovedprioritet var å stabilisere landet og fremfor alt begrense makten til det voksende kommunistpartiet. De mest vulgære Mussolini-statuene ble revet, men storparten av de fascistiske utsmykningene ble flyttet til museer.

Der står de fortsatt. Hvor komplekst dette er, eksemplifiseres ved planene om et nasjonalt museum viet til Italias fascistiske fortid. Skjønt fortid. Så sent som i Berlusconis regjeringer satt det representanter fra det nyfascistiske partiet. Samtidig var Underhusets øverste leder - tilsvarende vår stortingspresident – utgått fra MSI, en postfascistist bevegelse etablert i 1945 for å hegne om arven fra Mussolini.

Museet ble lansert av statsminister Matteo Renzi i 2016, med planlagt åpning neste år i den norditalienske byen Predappio - i sin tid hovedkvarter for det nasjonale fascistpartiet.

SE OGSÅ VG-SPESIALEN: Det hvite raseriet: Mussolini-dyrkerne

Men Predappio er også Mussolinis fødeby; her er han begravet, og familiemausoleet er et problematisk valfartssted. Rundt 50 000 besøker hvert år Il Duces grav. En pilegrimstrafikk som har gjort småbyens 6000 innbyggere til ufrivillig vertskap for Europas største nazimartna.

Her falbys gamle jernkors og nyprodusert Mussolini-stasj som Benito-kalendre, Førervin, nøkkelknipper, ølglass, kjøleskapsmagneter og t-skjorter med bilde av fascistdikatoren og påskriften Amo Duce – Jeg elsker føreren.

Et lovforslag om å forby produksjon og omsetning av Mussolini-effekter ble vedtatt i parlamentets førstekammer i vår, men er midlertidig stoppet i Senatet.

Flyktingekrisen fremholdes som utløsende for ytre høyres fremvekst. Symbolikken er slående, men 600 000 immigranter på syv år forklarer ikke fascismens angivelige tilbakekomst. Det er feil fokus. For Italia er det et større problem at 250 000 ungdommer hvert år velger å emigrere.

Kommer de igjen?

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

Her kan du lese mer om