UENIGE: VG-skribentene Lorelou Desjardins og Sanna Sarromaa har helt forskjellige syn på temaet massesorg.

Debatt

Franske Lorelou raser mot finske Sanna: – Din siste VG-kronikk gjorde meg sint!

Vi er kanskje ikke så like hverandre allikevel.

LORELOU DESJARDINS, fransk jurist og forfatter, bosatt i Norge

Kjære Sanna,

Vi er like på mange måter. To kvinnelige utlendinger som har flyttet til Norge, har lært seg norsk og ser på Norge, nordmenn og den norske kulturen med våre egne skråblikk. Jeg har alltid vært veldig interessert i det du skriver, først og fremst fordi du skriver mye bedre norsk enn meg, men også fordi du ser på Norge med et annen blikk enn mitt. Jeg kommer ikke fra et nordisk land som deg, men fra en litt mer rotete virkelighet med mye mindre snø og mye mer ost. Jeg elsket dine kronikker om skilsmisse, og den om feminisme.

Men denne gangen har du gått for langt. Det du skrev i den siste kronikken din – Dere må alltid vise hvor gode dere er – gjorde meg både trist og forbannet. Ikke den beste kombinasjonen for en fransk dame.

les også

Finske Sanna refser nordmenn: – Dere må alltid vise hvor gode dere er

Du skriver at du ikke trenger å sørge med andre, og det er helt greit. Hvem er jeg til å kreve at du må gråte når du er i begravelse eller sende blomster til de du ikke kjenner som har mistet barna sine? Ingen skal skamme deg for det. Så hvorfor hetser du dem som føler at de trenger å være sammen med andre for å bearbeide sorgen sin? Og jeg snakker ikke bare om en direkte sorg over at man har mistet noen man kjente og elsket.

22. juli 2011 var jeg i Oslo. Jeg hadde flyttet til Norge for ikke så lenge siden og hadde nesten ingen venner. Jeg kjente ingen på Utøya, visste ikke engang at det fantes noe som heter AUF. Men jeg ble så utrolig trist og lei meg da jeg så det som hadde skjedd. Jeg gråt så mye, i mange dager på rad, og følte at jeg hadde mistet noe.

Det var ikke en person eller venn jeg mistet, det var noe annet. Noe jeg trodde på, en idé av Norge som jeg elsket. Fred. Jeg hadde mareritt om barn på badetur og som blir skutt. Jeg tenkte på det Norge jeg elsket, og som noen prøvde å knuse. Og det gjorde så vondt. Jeg gikk i rosetog i Oslo etter det. Jeg dro dit alene, og gråt med mennesker jeg ikke kjente, for andre mennesker som jeg heller ikke kjente. Men jeg trengte det. Så vanvittig mye. Ett år senere dro jeg også til Rådhuset og gjorde det samme, fordi jeg fortsatt trengte å føle det du kaller «massesorg». Noen av oss trenger det, vet du.

les også

Franske Lorelou om norske tradisjoner: Det tradisjonsrike folket

Jeg kjente heller ingen av dem som døde i angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i 2015, men jeg gråt og sørget lenge også da. De representerte ytringsfrihet. Jeg hadde lest avisen deres og ledd av tegningene deres i mange år. Var det feil for meg å være lei meg da de ble drept, nesten alle sammen? Nei, jeg tror ikke det. Hadde jeg blitt så trist om de hadde gått bort av alderdom, i sengene sine, med en penn i hånda og med sine elskede ved siden av seg? Nei, kanskje ikke. Det er fordi vi sørger, ikke bare for personer vi elsker, men også for symboler vi tror på og elsker.

les også

Det traumatiske året

Jeg tror ikke at det er unaturlig å ha empati selv om man ikke kjenner personene som er døde. Om et barn dør på en skole hvor man har barn selv kan det være naturlig å ha og vise empati for foreldre som akkurat har mistet barnet sitt. Det er ikke en «norsk ting». Jeg har sett det i mange deler av verden, fra den tropiske jungelen til Paris. Det er å være et menneske. Det du sier om massesorg i Norge gjelder ikke alle heller. Men når et barn dør, spesielt etter en tragedie, er det et liv som ender alt for tidlig. Er det så rart å føle noe da? Du kunne spørre om hvorfor ingen bryr seg om barn som dør i Jemen for tiden. Det har skjedd at nordmenn har følt empati og sorg også over grensene, men dessverre for sjelden.

Jeg synes at det du skriver om de to kvinnene i Marokko er spesielt svakt. Du som kaller deg en feminist, kritiserer Norske Kvinners Sanitetsforening for å snakke om drapene. To kvinner som er på ferie og på noe så uskyldig som en telttur og som aldri kommer hjem. Du forstår seriøst ikke hvorfor dette kan få folk å reagere? At de som gikk på skolen med dem ble rørt og knust? Kan du ikke la folk sørge i fred?

les også

«Så kom hunden, logrende og siklende – og til tider blødende. Det var en veldig dårlig deal.»

Poenget her er at alt kan kritiseres. Hvis det var motsatt og du hadde sett at et barn kan dø uten at noen reagerer på det, hva hadde du skrevet da? Kanskje at nordmenn ikke bryr seg om barna som dør, fordi nordmenn bare bryr seg om seg selv? Egoistiske personer som bare tenker på neste hyttetur og kos i juletiden? Da vet du at det ikke er sant. Nordmenn har følelser. For meg er det bare trøstende at de ikke stenger dem inne.

Det som er litt ironisk er at det du skriver er helt motsatt av det mange utlendinger mener om nordmenn. Stereotypien om nordmenn for oss fra land i Sør-Europa, Brasil og til og med India, er at nordmenn er kalde mennesker som aldri viser følelsene sine. Da min mor var på besøk hos meg her i Norge, spurte hun meg om nordmenn rundt henne var glade eller triste fordi hun ikke så forskjellen. Jeg har selv vært vitne til at norske personer med store personlige vansker i livet ikke vil snakke om det. Nordmenn jeg kjenner vil ikke klage, vil ikke forstyrre andre med sine problemer, heller ikke når de går gjennom veldig vanskelige tider. Hvorfor hetse dem når de endelig snakker om følelser og viser dem? Kanskje det er fordi du også er fra et nordisk land, at til og med måten nordmenn viser følelser er for mye for deg allerede?

les også

Dialog er en begynnelse, men Frankrike trenger et kompromiss

I motsetning til deg ville jeg ikke blitt fornærmet om folk jeg ikke kjente hadde kommet og grått hvis jeg hadde mistet et barn. De kunne ha kommet med busser og fly. Massesorg ville ha gitt meg trøst, og fått meg til å føle meg sterkere i vanskelige tiden. Jeg skjønner, Sanna, at du ikke har dette behovet, men å mistenkeliggjøre andres ektefølte empati gjør vondt for mange av oss.

Så vi er kanskje ikke så like allikevel.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder