KRASJ! – Jeg har omtrent ikke fått gjort noen verdens ting i 2019. Datakrasj og passordkødd er et i-landsproblem så altomfattende at det burde få status som reelt, alvorlig problem, mener Egon Holstad.

Debatt

Når hjernen din smelter av hukommelsestap

Jeg startet opp det nye året med ei datamaskin som var helt død. Intet liv. Svart. Dødt. Dead as dau-dau. Godt nyttår, godt schmyttår, du liksom.

EGON HOLSTAD, kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

At alt av notater, Word-dokumenter, tekstideer og -skisser, bilder og masse musikk var borte. Det meste kan nok rekonstrueres eller hentes inn på et vis, og livet mitt er ikke så spennende at kommende generasjoner trenger å gråte på allmennhetens vegne. Men alt av passord var borte. Alt måtte gjenopprettes. To hele arbeidsdager rett i dass. Jeg har skrevet om dette før, så her er en ny versjon, «til glede for nye lesere», og forhåpentlig til skadefro underholdning på undertegnedes vegne. Så tenn et lys for Egon.

Alt skulle bli så enkelt. Alt skulle bli så lett. Alle papirene skulle bli overflødige. Vi skulle bare cruise gjennom hverdagen, supplert av diverse tekniske duppeditter. Dette er sikkert ihjeltygget standup- og revymateriale, men det får våge seg. Jeg hytter med neven likevel.

Det er mye jeg liker med den digitale hverdagen. Jeg elsker å slippe nervøsiteten for å bli ydmyket i banken, er svært glad for at jeg kan bestille flyreiser uten å først måtte kurtisere falskt til noen arrogante skrankeansatte, og det er en sann fryd å kunne kjøpe diverse på nett, i stedet for å bli pissa på av likegyldige, tyggisknaskende ansatte som uansett bare dreit i meg som kunde. De som ba meg lete under bokstaven «J» når jeg spurte hvor de hadde gjemt den nye skiva til Neil Young. De savner ikke meg. Jeg savner ikke dem.

les også

Egon Holstad: Du mette, fråtsende jul, god dag!

Men denne konverteringen til et nettbasert og trådløst samfunn fordrer at jeg husker både passord, brukernavn, hvilken e-postadresse jeg har oppgitt til mine respektive kontoer osv. Det hater jeg. Og, nei, jeg er ikke 97 år. Jeg hytter, altså er jeg.

Så her er et lite stykke «Egon en dag i et nytt år, med ny PC uten minne og nyvunne i-landsproblemer». Gjøremål (i tillegg til alle passord jeg har måttet gjenopprette og/eller endre i løpet av dagen): Hente ut to kvitteringer for Flytoget og klage på signalene fra en leverandør av internett, samt bestille to konsertbilletter.

Jeg føler det er lite her som gjør meg spesielt unik. Dette er gjøremål og utfordringer jeg regner med tusenvis av andre nordmenn står overfor hver dag og føler seg kapable til å løse aldeles forbilledlig. 

Logger meg inn på Flytoget. Puncher inn fire mailadresser jeg har hatt. «E-postadressen er ikke registrert» er det gjentagende svaret.

Da jeg prøver den eldgamle egon@elvis.com, funker det, men jeg husker selvsagt ikke passordet til e-posten, bortsett fra at det var noe nedsettende om bandet U2. Prøver med «bonoerdust», som jeg mener å ha brukt for lenge siden. «Passordet må inneholde minst én stor og én liten forbokstav, samt ett tall» skriker det mot meg.

les også

Taushet er gull – debatt er tull

Prøver på nytt. Puncher det enda barnsligere «U2maadoe666», men det funker ikke. Følger opp med «TheEdgeErEnSopp666», mener å huske at jeg ble forbanna en gang for lenge siden, at jeg faen meg skulle gi dem tall. Og det funker. Jippi! «En mail med ditt passord er sendt til din adresse». Puh!

Men Elvis-adressen min er deaktivert, og jeg må betale 10 dollar for å gjenopprette den. Greit nok, betaler med betalingssystemet PayPal. Slår inn elvisadressen som brukernavn og «U2mustdie666». Feil passord, får jeg beskjed om.

Prøver alle jeg husker fra den tiden. «Elvi666», «JazzErDazz666», «iaarvinnerLiverpool1892», «Hatersykkelhjelmpaamenn666», «MennMedParaply666MaaSkjaerpeSeg».

Rødmen stiger, man er sannelig en parodi på seg selv. Ingen går heller gjennom. Til slutt registrerer jeg meg på nytt. Lager meg et passord jeg selv skal synes er morsomt. Oppretter «NaarWencheMyhreBlir666». Ler usjarmerende og høyt av meg selv. Nå blir jeg iallfall å huske det til neste gang, men passordet er jo helt ubrukelig, og altfor langt, og nå står det jo her i avisa, så det må uansett endres til noe annet. 

les også

Egon Holstad om «snøkaoset»: – Jaså, pingler, dere tror det der er vinter?

Hos Billettservice er det helt frontkollisjon. De krever BankID, der jeg både må ha kodebrikke/Mobil-ID, et personlig passord og en tallkombinasjon, et mareritt-hat trick av hukommelsesumuligheter. Men jeg prøver. 

Går gjennom ei liste av band og fotballdommere og -spillere og personer jeg elsker og hater, lykketall og ulykkestall, tidligere sjefer og navn på bilmerker som har gitt meg mange dyre reparasjoner. Ingen funker. Gruer meg til jeg blir eldre og enda mer glemsk.

Jeg ender derfor med å kansellere hele konsertplanen. På pur trass. Logger meg heller inn på Facebook (via mobilen, datamaskinen ber meg punche et passord jeg ikke husker) og endrer fra «Skal» til «Kan dessverre ikke komme» på arrangementet. Jeg savner tiden der man byttet fisk mot poteter og omvendt, og det ikke var konserter, men guttural synging i fylla ved leirbålet om kvelden.

Mitt siste fremstøt i den passordlukkede digitalverden blir et mislykket forsøk på å oppgradere nettet mitt. Til slutt ringer jeg ei hjelpelinje på telefonen, et sånn 815-nummer som koster en zilliard i minuttet, og der ingen tar telefonen og faktisk begynner å hjelpe deg, etter du har kommet gjennom og blitt instruert av en automatisk stemme, som indikerer at tellerskrittene har begynt å løpe, og dét fordi deres tjeneste – som jeg har betalt for – ikke virker, det er virkelig til å bli sinnssyk av.

les også

Idol: floppmaskinen fra helvete

På dette tidspunktet har jeg således så mental slagside at jeg lenger ikke er i stand til å takle noen form for friksjon eller problemer.

Jeg får en nonchalant beskjed om at samtalen vil bli teipet, som ikke er greit i det hele tatt, og når jeg til slutt får snakke med en slesk svenske med Malmö-dialekt som høres ut som Zlatan, som slurvete og fort befaler meg å akseptere at samtalen blir teipet, for at vi i det hele tatt kan starte en dialog, vet jeg ikke om det er han eller meg selv jeg har mest lyst til å ta livet av. Begge to, tenker jeg depressivt/aggressivt inni meg.

Hundrelappene renner ut mens jeg skjelvende i stemmen, og altfor aggressivt og høylytt, forklarer at jeg ikke har lyst til å være underholdning på det neste julebordet til han og hans kolleger, men at nettsignalene mine hjemme er så ræva dårlige at mobilen til stedatteren min kneler når hun mottar en Snap. Og at jeg holdt på å kaste TV-en i veggen og restene av den videre ut i snøen under gårsdagens fotballkamp, i en kombinasjon av uønsket sluttresultat, elendige TV-signaler og masse kødd. 

Empatien i andre enden av røret er totalt fraværende. Han snakker bare enda mer irriterende sakte, temmelig uforståelig svorsk, svært overlegent og ditto dyrt. Jeg bjeffer tilbake på stadig mindre forståelig nordnorsk, med ei salig blanding av aparte navn på kjønnsorgan og anatomi fra fiskens verden. Jeg hører at jeg er en parodi på meg selv. Selvsagt blir jeg underholdning på det forbanna julebordet, det er det liten tvil om. Og taktikken fra han svenske kødden fungerer utmerket etter alle hensikter.

Jeg bare klasker på røret midt i samtalen, hvor uhøflig det enn måtte være. Det var han som begynte. Men jeg er ikke ferdig! Jeg skal pinadø legge ham inn i et passord ingen klarer å knekke.

Så bare pass deg, «Homenet-Zlatan666TV2Sumo-sjefen_er_sex_slave_til_alle_kukene_i_U2-koedd». 

Jeg er ikke ferdig med deg. Bare vent til jeg får ny datamaskin.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder