OVERLEVDE UTØYA: – Sympati, hjerter og likes er vel og bra, men media må selv komme på banen og tørre å stille de tøffe spørsmålene til de som bidrar til å spre det samme hatet som drepte vennene mine, skriver Miriam Einangshaug.
OVERLEVDE UTØYA: – Sympati, hjerter og likes er vel og bra, men media må selv komme på banen og tørre å stille de tøffe spørsmålene til de som bidrar til å spre det samme hatet som drepte vennene mine, skriver Miriam Einangshaug. Foto: PRIVAT.

Utøya-overlevende: Hjerter og likes bidrar ikke til at sårene gror

debatt
Publisert:
MENINGER

VGs leder om sårene som gror sakte er en sympatisk tekst. Likevel klarer jeg ikke å lese den uten en viss bismak i munnen. For i de salige ordene om samhold og rosetog har VG og resten av media-Norge glemt noe helt essensielt: de har ikke tatt debatten.

MIRIAM EINANGSHAUG, Utøya-overlevende

Når vi som overlevde roper om at hatet i samfunnsdebatten var det samme som tok livet av vennene våre blir vi beskyldt for å benytte oss av «Utøya-kortet» og at vi forsøker å begrense ytringsfriheten. Men når undersøkelse etter undersøkelse understreker problematikken overlevende og etterlatte sliter med, sitter hjertene og likes’ene løst. Medie-Norge har i snart sju år sittet på gjerdet og unnlatt å stille de ansvarlige til veggs.

De har ikke konfrontert våre politikere med hatet de sprer. Kronikkene og leserinnleggene har vært mange, men selv har den fjerde statsmakt vært urovekkende stille. Som statsminister ble Jens Stoltenberg konfrontert en rekke ganger med kontroversielle handlinger utført av sine samarbeidspartier i regjering.

Den sittende statsministeren har imidlertid kunnet svare unnvikende på medias konfrontasjoner om hennes statsråders uttalelser uten at dette følges opp med tøffere krav om konkrete svar!

Høyrepopulismen sprer seg i Europa, men også i Norge ser vi tendensene i vår fremste demokratiinstitusjon. Selve kroneksempelet er tidligere justisminister Listhaugs fremmedgjøring av mennesker – som gir bensin på bålet til trollene og legitimerer et debattklima preget av polarisering og maktspekulasjon. Faginstansene roper om at demonisering er farlig, retorikkeksperter varsler om et kvassere debattklima. Allikevel har ikke media evnet å stille de ansvarlige for uttalelsene til veggs. 

Dette er hatet som drepte vennene mine. Som henrettet kompisen min med to skudd i ryggen. Som plasserte en kule i panna på gutten som hadde kjærlighetssorg og som hadde planlagt å dra hjem dagen før, men lot være å dra hjem fordi en vennegjeng fra Trøndelag overbeviste ham om at det kom til å løse seg. Det er hatet som kostet meg konsentrasjonsevnen, og som sørget for at seks av åtte i vennegjengen som dro på sommerleir sammen i dag er under ulike tiltak på NAV. Dette er hatet som gjør at bestevenninna mi hver dag tar sovemedisiner, men allikevel bråvåkner i angst av enhver uforventet smell fordi det tar henne tilbake til strandkanten med de døde ungdommene den fatale sommerdagen for snart sju år siden.

Vi er her fortsatt. Noen av oss har fått vingene klippet av og kjemper daglig en brutal kamp. Ikke glem oss. Ikke glem at vi var barn og unge voksne som brått fikk livet snudd på hodet på grunn av hatet.

Sympati, hjerter og likes er vel og bra, men media må selv komme på banen og tørre å stille de tøffe spørsmålene til de som bidrar til å spre det samme hatet som drepte vennene mine. 

Her kan du lese mer om