«I kveld kommer en far til å drikke seg full og lappe til femåringen sin så han ikke klarer å reise seg»

MENINGER

KRISTIANSAND (VG) Det skjer rett foran øynene våre. Hver dag. Året rundt. Barn som utsettes for psykisk og fysisk vold av dem som står dem aller nærmest.

kommentar
Publisert: Oppdatert: 19.01.18 13:28

Det handler ikke om korrigerende kjeft. Eller et irettesettende grep rundt en protesterende overarm for å markere at drikkeglasset ikke skal veltes, selv om solbærsaften strider mot podens colakrav.

Det handler om slag, spark, kvelningsforsøk og små bein som brekker. Om blod som renner, om kuttskader og blåmerker på en liten kropp som mor eller far har gått løs på med et kosteskaft, en lysestake, fjernkontrollen, eller hva det var som lå for hånden da eksplosjonen kom.

Ifølge en rapport om vold og overgrep mot barn og unge (NOVA 5/16) har 21 prosent opplevd fysisk vold fra minst én av foreldrene i løpet av oppveksten. Det er hvert femte barn. Bufdir (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet) anslår at fem til femten spedbarn hvert eneste år utsettes for vold slik at de pådrar seg det som kalles «shaken baby syndrome». Fem spedbarn i året dør av slike risteskader.

33 barn er i løpet av de siste ti år blitt drept. 27 er tatt av dage av sine foreldre. Seks døde som konsekvens av grov mishandling, ifølge Maren Lundgren, som i vår skrev bacheloroppgaven «Vold i nære relasjoner» (HiOA, Fakultet for samfunnsvitenskap). Flere av disse sakene innebærer alvorlig systemsvikt.

Komikeren Rune Andersen har følt på kroppen hva det kliniske begrepet «vold i nære relasjoner» innebærer. Han fikk så mye juling av sin egen far i barndommen, at det selv med 60-tallets parameter for håndfast grensesetting for lengst hadde opphørt å være «oppdragelse». Det var mishandling. Også søstrene og moren, ikke minst, fikk unngjelde når utbruddene kom.

Det han forteller er så hjerteskjærende at det gjør vondt inn i marg og bein. Hvordan er det mulig at en far, beruset eller ikke, går løs på barna sine med knyttet neve?

Rune er ikke lenger seksåringen som sitter i trappegangen i barndomshjemmet og synger «Edelweiss» så høyt han bare kan for å overdøve lyden av morens fortvilte skrik, knasene fra dekketøy som flyr veggimellom og møbler som slås til pinneved.

Rune har passert femti og har i samråd med familien bestemt seg for å bryte tausheten:

Det de opplevde i en blokkleilighet på skjønne Sørlandet for fire tiår siden angår så mange flere enn dem selv. Rune har tatt på seg å minne om at dette rammer barn og familier også i 2018. I kveld kommer en far til å drikke seg full og lappe til femåringen sin så han ikke klarer å reise seg. Vi kan lukke ørene for skriket. Vi kan vende blikket vekk. Men det skjer.

Verdensdramatikere som Eugene O’Neill, Tennessee Williams, Ibsen og Strindberg har skrevet selvbiografisk om hvordan familien kan være det farligste sted å vokse opp. Kristiansandkomikeren Rune Andersen legger til humor og varme. En form for alminneliggjøring som løfter dramaet opp fra den teatrale branntomt dette kunne blitt, og gir oss vanlige mennesker i et helt vanlig nærmiljø i et gjenkjennelig norsk lokalsamfunn. Det er sobert – og dypt rystende.

Ligevel, som egdene sier – for du skulle forsverget det var mulig – Rune Andersen har på en knivsegg laget en bevegende, jeg vil si vakker, forestilling om barndommens inferno. Personlig, ja. Uetisk utleverende, nei. Den inderlige smerte er ugjenkallelig, men utlignes av gode naboer, omsorgsfulle besteforeldre og en klassestyrer som ikke visste, men likevel skjønte. Alle skulle ha en lærer Ringereide og en nabofru Skjøldberg i livet sitt.

Dysfunksjonelle familier, foreldre som slår og barn som lider finnes over alt. Det er en virkelighet hevet over dramatiserte fremstillinger av nordiske embetsmenn på sent 1800-tall, eller forfyllede familiefedre i mellomkrigstidens midtvesten. Det er her og nå, og vi har alle et ansvar for å se «vår» Rune, seks år, kanskje ni, der han forsøker å gjøre seg usynlig og ta så liten plass at ingen skal spørre ham hvordan det egentlig går.

Slik mishandlingen av Christoffer Kihle Gjerstad (f. 1996) fra Vestfold gikk under radaren på absolutt alle; nær familie, skole, helse- og sosialvesenet, politiet. Den 2. februar 2005 ble han funnet død i sin egen seng, med et 17 cm langt kraniebrudd og en blodig papirbit i halsen. Christoffer ble åtte år gammel.

For selv om barns muligheter til å snakke om vanskelige og direkte vonde hendelser er blitt bedre, er det ifølge Maren Lundgren fortsatt tendenser til bagatellisering og undertrykkelse av kunnskap om slike oppvekstvilkår. I Justisdepartementets handlingsplan 2014-17 om vold i nære relasjoner beskrives dette som et folkehelseproblem. Ikke uten grunn. I dag vet man at skadevirkningene av å være vitne til vold er like alvorlige som å være direkte utsatt.

Å plage barn er ikke normalt. Det finnes ingen kultur eller religion eller rusopplevelse som rettferdiggjør å skade unger. Streng oppdragelse er én ting, overgrep noe helt annet. Ingen kan i dagens opplyste samfunn påberope seg at de ikke vet forskjellen. Familievold foregår i alle samfunnslag, i alle yrkes- og inntektsgrupper, blant alle etnisiteter.

Derfor er Rune Andersens forestilling nødvendig, dessverre, og svært viktig. Den burde foreskrives på blå resept og anbefales av Folkehelseinstituttet som forebyggende vaksine.

Her kan du lese mer om