IKON: Prinsesse Diana i Sarajevo, 10. august 1997, kun tre uker før hun døde. Foto: Scanpix

Debatt

William og Harry har videreført tradisjonen fra Diana

Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen møtte prinsesse Diana i Sarajevo kun uker før hun døde i den brutale bilulykken i Paris i 1997. I morgen kommer Dianas sønn prins William og hans Kate på besøk til Oslo.

ARTIKKELEN ER OVER ETT ÅR GAMMEL

For 20 år siden var Prinsesse Diana ventet til Oslo. Minekonferansen hun skulle deltatt på, åpnet i stedet med ett minutt stillhet for å hedre Dianas minne.

Vi er i Sarajevo i midten av august 1997. – Dette er galskap, tenkte jeg. Denne dagen i Sarajevo viste hele spekteret: Medmenneskelighet og humanitært engasjement men også hvor syk og absurd vår verden kan være.

Det er en krigsherjet, delvis sønderbombet by, kulehull fra mitraljøsene har merket husveggene. I Norge er vi opptatt av valgkamp og statsminister Thorbjørn Jaglands tydelige beskjed om at han ville gå av ved lavere oppslutning enn 36,9 prosent.

Tilfeldighetene ville ha det til at Prinsesse Diana og Thorbjørn Jagland skulle besøke Sarajevo samme dag. De to møttes aldri, men som Dagbladets politiske reporter, møtte jeg begge samme dag. Fotograf Robert Eik og jeg skulle til Sarajevo for å dekke Jaglands besøk. Vi kom hjem med en historie som må sies å overskygge den norske statsministerens besøk i Bosnia.

THOR GJERMUND ERIKSEN, kringkastingssjef Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

les også

Prins Harry intervjuer Barack Obama i radioprogram

Når vi nå kjenner historiens videre gang, framstår opplevelsen i Sarajevo som enda mer dramatisk og som en slags konklusjon på Prinsesse Dianas engasjement for å gjøre verden til et litt bedre sted. Tre uker senere var hun død – og verden stod helt stille i noen dager.

Denne delen av Dianas historie startet for min del med et norsk statsministerbesøk. Dagen før vi skulle reise fikk jeg en telefon fra Norsk Folkehjelp. Prinsesse Diana skulle besøke mineryddingsoperasjonen deres. Besøket var hemmelig i forkant men ble kjent samme dag. Dersom vi klarte å være utenfor en bestemt restaurant i åssiden overfor Sarajevo ved 14-tida dagen etter, skulle vi få møte prinsessen. Vi kastet oss på flyet, leide en bil i Zagreb og kjørte gjennom Kroatia og inn til Sarajevo om natten. I seg selv en sjokkerende opplevelse å se landsbyer i ruiner etter blodbadet et par år tidligere. Det var enkelt å forestille seg lidelsene som våre europeiske brødre og søstre hadde vært gjennom.

Forholdet til Dodi al-Fayed ble kjent dagen før Diana skulle ankomme Sarajevo. Medier i Storbritannia og verden rundt gikk amok. På kort tid satte nyheten sitt preg på Sarajevo. I løpet av noen formiddagstimer ankom mange hundre fotografer og journalister byen. Flere av fotografene passet utmerket til betegnelsen paparazzi – som skulle bli et skjellsord noen uker senere da de jaget etter Dianas svarte Mercedes inn i den skjebnesvangre tunnelen i Paris.

Restauranten lå som en slags Frognerseteren på toppen av åsen som omkranser Sarajevo. Fotografer hang i trærne og klatret på hustakene. knuffingen for å komme nærmest gjerdet som var satt opp foran restauranten, førte til amper stemning. Vi som hadde en avtale om å få møte Diana, brøytet oss fram samtidig som vi forsøkte å holde en lav profil for å unngå en albue. Et krigsherjet Sarajevo og arbeidet for å redusere lidelse, var bokstavelig talt bakteppet. Men verden – og fotografene – var ikke interessert i det. De var der for å vinne kampen om å bringe siste nytt – sant eller usant, krig eller fred – om kjærlighetslivet til verdens mest berømte kvinne.

les også

Her kommer du tettest på William og Kate

Vi kom gjennom mengden uten skrammer og ble sluppet inn, men måtte love å ikke spørre om Dodi før vi beveget oss videre inn i restaurantens bakhage. Det skulle handle om minerydding og arbeidet for å hindre at enda flere barn skulle lemlestes eller miste livet av klasebomber og miner.

Med flokken stengt utenfor gjerdet, var det rolig og god stemning rundt lunsjbordet. Vi spiste lokal fjellørret og snakket om arbeidet for mineofrene. Berømmelsen hun både nøt godt av og som kunne være en uutholdelig byrde, brukte hun som lyskaster på en av sine hjertesaker. Hun var lavmælt, men tydelig. Forsiktig i argumentasjonen, men med sikker kunnskap. Beskjeden, men energisk og målrettet, og med en utstråling og et liv som det var umulig å være uberørt av.

Prinsesse Diana hadde store kunnskaper om temaet og fjernet all tvil om at dette var et kortsiktig engasjement. Og vi oppfattet det nærmest som en bekreftelse på at hun ville komme, da hun ikke avviste at hun ville reise til Oslo. Oslo-konferansen ble innledningen på det som senere skulle bli Minekonvensjonen, en internasjonal avtale om å forby landminer, de grusomste av alle våpen.

les også

Yngve Kvistad: Da Diana døde

Diana led en tragisk død, men da Oslokonferansen ble åpnet med ett minutts stillhet for å hedre henne, ga det mening der og da. Arbeidet hennes hadde betydning utover hennes eget liv. For noen dager siden snakket VGs politiske redaktør Hanne Skartveit og jeg om hva vi husker best etter Diana. Nærmest i kor, slo vi fast at bildene som kommer først fram er:

Diana omfavner barn og voksne som er i ferd med å dø av aids. Diana med hjelm på minerydding i Angola eller Bosnia. Eller Diana åpner opp tabuer når hun besøker psykisk syke.

Vi husker også glamouren, de spektakulære kjolene, bryllupet og begravelsen. Sorgen. Men det er den offisielle Diana.

Den personlige Diana er hun som holdt den aidssyke mannen i hånda. Det var en revolusjonær handling i 1987. Her hjemme kjempet fortsatt den hiv-smittede Henki Hauge Karlsen i rettssystemet for retten til jobb, mens Diana holdt hånd og ga bamseklem. Det handler om fellesskap, bryte tabuer, og om inkludering. Modig menneskelighet – mens samfunnet fortsatt gikk i store sirkler rundt av berøringsangst.

Denne tradisjonen har hennes sønner William og Harry ført videre. Stoltheten over morens engasjement og åpenheten rundt sorgen og egne utfordringer. Interessen for dem som ikke er født med tiara på hodet eller sølvbestikk i skuffen. Diana var klar over at hennes historiske rolle var som mor til sin sønn – den framtidige kongen.

Jeg synes det er stas at Kate og William, Mette Marit og Håkon er opptatt av NRKs dramaserie «Skam» og skal møte skuespillere og elever på Nissen videregående skole. For den handler om vanlige ungdomsliv, moro og festing, små og store hverdagsproblemer. Men den handler også om inkludering. Og om å skape fellesskap – ikke på tross av ulik seksuell legning, kulturell bakgrunn eller tro, men fellesskap der forskjellighet forener, fordi vi aksepterer hverandre. Der er det en kongelig tråd fra Dianas engasjement til sønnens besøk i Norge.

«Jaget gjennom minefelt», var tittelen i Dagbladet på saken jeg skrev om Diana i Sarajevo. Denne gangen blir det nok heller: «Et kongelig friminutt på Nissen – diskuterte mangfold med Isak, Nora og Sana»

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder