En faktaresistent politikk

MENINGER

Rikingene vil ikke betale skatt av hensyn til de fattige. KrF vil lage fattigdomsfeller for de fattige. Og SV benekter at innvandring har noe med saken å gjøre.

kommentar
Publisert:

På den sjette dagen i advent tenner jeg et lys for Norges rike, som synes det er urettferdig med eiendomsskatt. Søksmålet mot Oslo kommune omfatter til og med politikere i byen. Folkevalgte saksøker det demokratiske flertallets innføring av en helt legitim skatt.

Til VG forklarer flere av de rikeste at skatten er urettferdig fordi ikke alle må betale. Samtidig sier de at det er urettferdig fordi minstepensjonister må betale.

Det er langt igjen til Mensa når rikingene jakter på argumenter som favoriserer dem selv. Vi trenger kan hende noen minstekrav for skyving av stakkarer foran seg.

For det som skjuler seg bak luke seks i adventskalenderen er egeninteresse.

To viktige, norske prinsipper utfordres igjen nå i førjulstiden. Nemlig å «betale skatt etter evne» og «arbeidslinja».

Den blåblå regjeringen bruker oljepenger på å holde folk utenfor arbeidslivet. Og de støtter rikingenes krav om skattelette med gunstige skatteregler for formuer og bedrifter.

Det øker ulikheten i Norge.

Man kan spørre de rike hva de mener er rettferdig skatt. Er det bedre at talent og innsats beskattes opp mot 40 prosent på lønn, mens arv som ikke krever noe av deg, er skjermet for skatt? Og er det bra at kapital slipper unna med 22 prosent skatt, mens vanlige lønnsmottakere må gå med på moms, som er en regressiv skatt? I dette selskapet er eiendomsskatt av de mindre skadelige skattene.

De er to hovedårsaker til økende ulikhet i Norge nå. Det ene er at rikingene i toppen stikker av med mer. Det andre er innvandring. Det trekker ned i motsatt ende fordi gruppen jobber mindre enn resten.

Og slik skal det visst fortsette. For regjeringen har ved hjelp av KrF økt pengeoverføringene kraftig for familier der mor eller far ikke jobber, ifølge Aftenpostens interessante regnestykke presentert i helgen.

Dette er den blågule trygdefellen. Høyre som går med konstant frykt for at høye skatter skal ødelegge arbeidslysten hos de rike, er ikke bekymret for de langt flere som har effektiv marginalavkastning på rundt 0 kroner når de tar seg jobb.

Et tenkt eksempel: La oss si at en av de mindreårige asylsøkerne, som opposisjonen liberaliserte praksisen overfor, flytter til Stavanger fra Afghanistan, blir myndig og henter kona og ungene fra Afghanistan. Med 2- 3 barn til i løpet av de kommende fem årene i Norge, får kona 1,25 millioner kroner fra staten for å være hjemme. Hun har verken skole eller kjentfolk. Om fem år har hun få muligheter i arbeidslivet. Ungene går ikke i barnehage. Hun lærer ikke norsk. Naboene klager på at de går på trygd.

Mange konservative synes hjemmeværende koner er flott. Bortsett fra somaliske alenemødre, selvsagt. De skal jobbe fulltid.

Og kona i eksempelet kommer nok aldri i jobb. Det eneste KrF har å gi henne, er enda mer penger. Hun trenger trygd til hun blir minstepensjonist.

Den negative effekten av overføringer som kontantstøtte, økt engangsstønad og økt barnetrygd for arbeidslinja, er velkjent. Dette vet også politikerne.

Likevel vil de kortsiktig betale seg ut av problemene.

Isteden kunne de innført skattefradrag for lønnsinntekt kombinert med for eksempel eiendomsskatt. Dette er også dyrt, men det gjør det mer lønnsomt å jobbe uten at vi kutter i trygdeytelser. Derfor vil det lønne seg både for fattige familier og for samfunnet.

Vi vet fra før at uføre jobber mer når de tjener på det. Og at eldre står lenger i jobb etter pensjonsreformen. SSB viser at jobbskattefradrag fører til at flere innvandrere og folk i lavinntektsfamilier jobber. Så har da også KrF vært inne på forslaget, som frontes av de borgerlige ungdomspartiene.

Men her protesterer venstresiden. De tenker på de syke som ikke kan jobbe. Forståelig. Men om det virkelig skal lønne seg å jobbe, må det lønne seg litt mindre å ikke jobbe. Det er definisjonen på arbeidslinja.

Det er i strid med arbeidslinja når folk ikke tjener på å jobbe, for eksempel enslige innvandrerkvinner med mange barn.

Men SVs Kari Elisabeth Kaski mener innvandring har lite med saken å gjøre.

- Det er ikke grunnlag for å si at økende forskjeller i Norge skyldes innvandring, sa Kaski nylig til Nettavisen.

Men det er det solid grunnlag for. Vi har rikelig med statistikk som viser at innvandrere er overrepresentert blant de fattige.

Når både rikingene og sosialistene tar feil, er det fristende å lytte til en rolig sentrumspolitiker.

I denne saken betyr sentrumspolitikken det verste fra begge verdener.

Målet i et liberalt, kapitalistisk demokrati er å gi alle like muligheter. Det gjør vi ikke når arv og pengeoverføringer får større betydning enn talent og arbeid.

For det første blir det umulig å ta igjen effektene av ulikt opphav gjennom arbeid. Og for det andre trenger vi jo heller ikke arbeide.

Arbeidslinja ble kalt «et reaksjonært nyord» i Klassekampen i 1993 da Ap-regjeringen jobbet med å få ned ledigheten og spare penger.

25 år etter har ytre venstre har fått med seg de borgerlige på «trygdelinja».

Vi får bare håpe tidenes oljefunn skjuler seg bak luke 24.

Her kan du lese mer om