Kommentar

Julefortellingens kraft

Av Hanne Skartveit

Foto: ,

En fattig, ugift ungjente fødte et barn. Men kjæresten ble hos henne, selv om han visste at barnet ikke var hans. En skandale – og en usedvanlig vakker kjærlighetshistorie.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fem år gammel

Fortellingen om Jesu fødsel endret vår verden. En fjern, ofte uhåndterlig gud kom til jorden, som et nyfødt guttebarn. Ut fra dette sprang fortellingene som danner grunnlaget for hele vår kulturkrets. For vårt syn på mennesket, og på livet.

Det er ikke viktig i denne sammenheng om vi selv har en gudstro. Fortellingene fra Bibelen, fra Jesu liv, former vår tenkemåte mer enn vi tenker på i det daglige.

Noen tror på Gud, men ikke på kirken. For egen del vil jeg si at jeg har et sterkt forhold til bibelfortellingene, selv om jeg ikke har et forhold til noe kirkesamfunn. Mange av fortellingene bærer i seg raushet, toleranse og kjærlighet, verdier som jeg ønsker å strekke meg etter i mitt eget liv.

Den som er uten synd, kan kaste den første sten. Vi ser ofte splinten i vår brors øye, men ikke bjelken i vårt eget. Den barmhjertige samaritan. Nestekjærlighet. Den bortkomne sønnen. Tilgivelse og forsoning.

Og så julefortellingen, da. Den treffer meg like dypt hvert år, når vi har satt oss til bords, og faren min leser juleevangeliet. «Det skjedde i de dager..»

Helten Josef

Det er så stusslig, det hele, og likevel så vakkert. Høygravide Maria på vei til Betlehem, sammen med troloveden Josef. Han har stått hos henne gjennom alle disse månedene, mens magen har vokst og blitt mer synlig for hver dag. Vi kan tenke oss hvordan naboer og folk i bygda har snakket bak ryggen til det unge paret.

Josef kunne ha gått. Men han ble hos kjæresten sin, på tross av skammen. Josef er en helt i juleevangeliet. Vi hører ikke mye om ham. Men vi kan ane hans styrke, og hans fortvilelse.

Nordahl Grieg beskriver det godt i sitt dikt «Josef», der Grieg ser for seg hva som skjer med Josef når Maria kommer til ham og forteller at hun er med barn:

«Jeg kan ikke fatte hva du har møtt, du var så uskyldig og ren. Men vær ikke redd, jeg ble ikke født til å kaste den første sten.»

Og videre, etter hvert som Josef tar inn over seg det Maria har fortalt:

«Jeg vet det Maria – jeg bøyer meg snart for smertens bønn i ditt blikk. Men ennå ser jeg så bitterlig klart den sorg og den dom jeg fikk.»

Slaveriet

Maria føder sitt barn uten jordmor, uten varmt vann, uten hvite håndklær og myke tepper. Antagelig er det mørkt og kaldt. Fattigslig, kanskje møkkete. Men Josef er hos henne. Han tar imot gjestene som etter hvert kommer til stallen – eller grotten, som det ifølge historikere egentlig var.

Jeg var i fødselskirken i Betlehem for et par år siden. Og i grotten der man tror Maria stanset for å amme Jesus da den lille familien dro fra byen. Jeg så utover slettene, og kjente julemysteriet rykke nærmere. Det som skal ha skjedd her, for mer enn to tusen år siden, endret menneskers liv over hele verden.

Før kristendommen var barbariet. Slaveriet ble opphevet blant annet fordi kristne i England og USA opplevde at det var umulig å eie mennesker de samtidig kunne gå til nattverd med. Dersom alle var like for Gud, var det umulig at et menneske kunne eie et annet menneske.

Romfolk og tiggere

Juleevangeliet er tidenes pedagogiske øvelse: Det største finnes i det aller minste, fattigslige og sårbare. Et nyfødt, vergeløst barn skal frelse verden. De første vitnene som kom til krybben, var gjeterne. Oversatt til dagens samfunn ville det vært løsarbeidere, kanskje utenlandske statsborgere uten gyldige papirer. Mennesker som må ta de oppdragene som byr seg, til den lønnen de kan få.

For å forstå hvor radikalt dette er, kan vi spørre oss selv: Hvilke miljøer ville Jesus ha oppsøkt i dag? Ut fra fortellingene vi alle kjenner, ville han gått til de menneskene folk flest holder seg unna.

Til slitne narkomane, til romfolk som slår leir i skogen, og til tiggere i gaten. Til nigerianske prostituerte, og til forsømte barn som ingen egentlig ser.

Neste spørsmål blir da hvor vi ville vært i disse fortellingene. Hvilken plass ville hver og en av oss hatt?

Julens budskap er at hvert menneske er like mye verdt. Det forandret verden. Både for den som tror, og for den som tviler. For julefortellingens viktigste gave er håpet.

Denne artikkelen sto på trykk første gang i VG julaften 2012

Les også

  1. Fransk skråblikk på den norske julen: Kronikk: Alt jeg ønsker meg til jul er ....

    Julefilmen over alle julefilmer i Norge er noe som kalles «Tre nøtter til Askepott».

Mer om

  1. Jul

Flere artikler

  1. Fransk skråblikk på den norske julen: Kronikk: Alt jeg ønsker meg til jul er ....

  2. Da julebukk var ondskap

  3. Fra appelsin til Apple

  4. Biskop Helga Byfuglien: Julefred og klimauro

  5. «Men det er jo min tallerken!»

  6. Egon Holstad: Du mette, fråtsende jul, god dag!

Fra andre aviser

  1. Bilder: Slik ser det ut der julepynten din ble laget

    Aftenposten
  2. Englevingene vokste frem på 300-tallet, og først 200 år senere kom glorien

    Aftenposten
  3. Slik kommer du i julestemning

    Fædrelandsvennen
  4. Julepraten: Hva er gaveskrekken?

    Fædrelandsvennen
  5. Pepperkaker øker sexlysten: – Nå er det bare å hive innpå

    Fædrelandsvennen
  6. Julepraten: Hva er jul for deg?

    Fædrelandsvennen

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder