Kommentar

Landstrykeren Dylan

Hva i all verden fikk De Aderton i Svenska Akademien til å velge vekk østeuropeisk sentrallyrikk til fordel for en grammofonartist?

På en dagen derpå som denne er det vanskelig å si hvilken nyhet som overrasket oss mest: Therese Johaug eller Shabtai Zisel ben Avraham. Bob Dylan, også kalt.

Den ene æreskjelt for angivelig å ha dopet seg til pallplass, den andre premiert for garantert å ha dopet seg dit.

Ifølge Alfred Nobels testamente skal den årlige hederen i hans navn tildeles «den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning».

Den setningen har vært klistret til Bob Dylan (75) gjennom så mange år at det i seg selv nærmest er blitt en selvoppfyllende besvergelse mot ikke å tildele ham noen nobelpris i hvert fall.

Enda Dylan både er utmerket og idealistisk i sin retning. Kanskje mer idealistisk enn utmerket noen ganger, men det får vi ta en annen dag. Dikter, utvilsomt. Samt østeuropeer av herkomst – besteforeldrene utvandret fra Odessa i dagens Ukraina i 1905 – så helt ute av kurs var ikke Svenska Akademien denne gangen heller.

Det har ofte vært i overkant enkelt å ironisere over De Adertons imponerende evne til å finne poeter med mange stemte konsonanter i etternavnet når denne prisen skal deles ut. Fortjenstfulle kandidater som Astrid Lindgren nådde aldri opp, og brått en dag var hun selv reist til Nangijala.

Kanskje derfor vekker årets nobelpris til Bob Dylan ekstra gledelig oppsikt, også ut over det at han allerede er et kjent navn.

Äntligen! en prisvinner som har appellert bredt til et samtidig publikum gjennom tre generasjoner, og som fortsatt holder det gående, i land etter land. Vi er mange som har hørt ham opptil flere ganger, live, også her på berget. Såpass ofte at han aspirerer til Smokie- og Bonnie Tyler-benevnelsen «Norgesvenn».

Likevel er det en begivenhet. Hver gang.

Av alle artister som har utforsket kameleon-konseptet står David Bowie i en særstilling. Hans teatrale iscenesettelser av seg selv definerte store deler av populærkulturen. Dylan har gjort akkurat det samme, hele veien. Hans redefinisjoner av artisten Bob Dylan har vært like spektakulære, men på et annet plan; endringene har kommet innenfra.

VG-Kommentar: «Det selvødeleggende geni»

Enten det har handlet om åndelighet, religiøse brytninger, sosial revolt, klassekritikk eller sjangeroverskridende grep, har han ført seg i det kunstneriske terrenget som en Hamsunsk landstryker – med en like forførende omtrentlighet til sannhet og det autoritative som August selv.

Han har diktet sitt liv, dekonstruert sine identiteter og gjenoppfunnet karrieren så mange ganger at det alene kvalifiserer til verdens mest prestisjefulle litterære pris.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder