Kommentar

Ribbet for verdi

Av Per Olav Ødegård

Foto: Tegning: Roar Hagen , VG

Det finnes mye vondt og vanskelig å forholde seg til i denne verden i førjulstiden. Priskrig i dagligvarebransjen
er ikke blant dem.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning

Artikkelen er over fire år gammel

Jeg har ennå ikke truffet en som er misfornøyd med at surkålen en stakket stund koster én krone, at julebrus går for et par kroner flasken eller at gløgg nærmest gis bort i lavprisbutikkene.

Dette er en krig forbrukere flest ønsker velkommen. Like lite overraskende er det at bøndene og deres organisasjoner reagerer når et godt norsk produkt som ribbe prises til 30 kroner eller lavere per kilo. Det har vært priskrig på ribbe før, og argumentene er velkjente. Det er uetisk å selge mat så billig, heter det.

Men en prisrevolusjon er ikke et teselskap, som Mao Zedong nesten sa en gang. Det er flere regler i konvensjonell strid enn det er i norsk priskrig. I denne kampen tas det ikke fanger og jeg tviler på om dagligvarebaronene inviterer til inngående etiske refleksjoner før de detonerer sine prisbomber. Generalene i bransjen lover nå å trappe opp krigen, selvsagt uten å røpe hvilke stridsmidler de har tenkt å bruke i morgen eller i neste uke.

- Ai, ai for ein artig krig, het den satiriske revykomedien som for lenge siden ble satt opp på Det norske teatret. Komedien som hvert år settes opp i norske dagligvarebutikker før jul er en sikker vinner, og er derfor blitt en føljetong. Den trekker publikum og er garantert bred gratisomtale i mediene.

Men bønder og deres organisasjoner synes ikke det er festlig. De mener deres produkter taper seg i verdi når de falbys på en så uverdig måte. Det er forståelig, selv om de ikke direkte taper økonomisk på at butikkene subsidier prisen til forbruker. Hvis kjøpmenn velger å selge ribbe til 30 kroner taper de selv 50 kroner, som de må forsøke å hente inn på annet vis. Og det gjør de. Det er ingen i denne bransjen som leker butikk.

Bunnpris-kjøpmann Christian Lykke sier til denne avis at det er kundene som til slutt må betale. Han tror det umulig kan stemme at de øvrige kjedene ikke setter opp prisene på andre varer ellers i året. Kundene som ikke kjøper tilbudsvarer sponser de som gjør det. Etter å ha lest dette løp jeg til Kiwi og kjøpte fire pakker surkål, selv om jeg ikke liker det spesielt godt.

Forbrukere er opptatt av både pris og kvalitet, noen ganger samtidig, andre ganger annenhver dag. Vi gransker priser og sammenligner billigkjeder, for senere å besøke gårdsutsalg og lovprise kort- eller ureist mat. Lokal, norskprodusert mat verdsettes høyere enn før. Jeg tror ikke noen dager med billig ribbe forandrer på det. Den verdidebatt produsenter og bondeorganisasjoner reiser, om hvordan vi priser landbruksvarer og best ivaretar norsk produksjon, handler om noe annet og mye mer enn det som utspiller seg i en kort og kaotisk priskrig i desember. Det er unntakstilstand, og alle vet det.

Økt konkurranse i dagligvarebransjen er et gode. I Norge er næringen dominert av få og store aktører som overvåker hverandre med argusøyne. Bare 43 øre skilte totalsummen på kassalappene fra Coop Extra og Rema 1000 i VGs matbørs for november. I en kurv som besto av 62 varer hadde de to, i tillegg til Kiwi, identisk pris på 42 av varene.

I en sesong der handlevognene fylles virker det et øyeblikk som kjedene mister kontrollen i sine overbud på prisfall. Men de vet godt hva de gjør og alle forstår hva hensikten er med lokketilbud. Når handlelisten er lang er det viktigste å få oss inn i butikken slik at vi også forsyner oss rikelig med ordinært prisede varer.

Og de som synes det er uverdig at pepperkaker selges med tap for kr. 1,50 har de muligheten til å kjøpe bokser som koster 80 kroner eller mer. De som synes det er for galt at ribbe skal koste kun kroner 30 har også alternativer når de skal kjøpe inn julematen. Utvalg og prisforskjeller blir større for hvert år, i takt med at forbrukere blir mer kresne. Julemat trenger slett ikke være billig. Pinnekjøtt selges for en drøy hundrelapp per kilo, eller du kan kjøpe noe som koster tre, fire ganger så mye hvis du vil være sikker på at dyrene har gresset ved en Lofotvegg eller høyt på Hardangervidda.

De som blir skremt av alle sjokktilbudene kan ta det ganske med ro. Dette er en krig som tar slutt før julefreden senker seg. Etterpå blir det meste som før i vårt dyre fedreland.

LES OGSÅ:Ellevill priskrig

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder