Kommentar

Kommentar: Italia kan bli EUs neste krise

Italias bankkrise kan bli torpedoen som senker euroen, og utløser global finanskrise, skal vi tro europeisk finanspresse og bekymrede økonomiske kommentatorer.

ARTIKKELEN ER OVER TO ÅR GAMMEL

Frykten for havari er berettiget. Det er selve flaggskipet i europeisk bankvesen som er i havsnød: Banca Monte dei Paschi di Siena. Grunnlagt i 1472, et kvart århundre før Amerigo Vespucci la ut på sin første reise til Den nye verden og Vasco da Gamas flåte søkte sjøveien til India.

Verdens eldste, operative bank er ikke bare legemliggjøringen av bankvesenet som en italiensk oppfinnelse, den symboliserer også de skjøreste sidene av eurosamarbeidet og hvordan valutaunionen får EU til å knake i sammenføyningene som en balsatreflåte på Stillehavet. Etter Brexit har verdien av Monte dei Paschi (Mps) blitt halvert.

Sjanseseilas

Mps føyer seg inn i rekken av banker som fikk trøbbel etter finanskrisen i 2008. I likhet med andre italienske banker som måtte få krisehjelp for å kunne holde seg flytende, har heller ikke Mps tatt synlig lærdom av nestenhavariet. Sjanseseilasen har fortsatt.

Kommentar: Advarer mot Trumposconi

Og før vi nå drukner i våre egne maritime metaforer, skal det i rettferdighetens navn anføres at verdens eldste bank ikke har drevet for vær og vind på grunn av manglende styring. Tvert imot, vi snakker stø kurs. Med losverkets velsignelse.

For å ta dette inn til land: Det er italienske myndigheter som har tillatt Mps å gå på grunn. Mens norske politikere tok tøffe grep overfor aksjonærene under bankkrisen i Norge på slutten av 1980-tallet / begynnelsen på 90-tallet, var Italia (og andre europeiske land) livredde for å la banker gå over ende i frykt for å utløse en dominoeffekt.

Feid under teppet

I stedet løste staten ut kreditorene og sendte regningen til skattebetalerne. Slik hindret man nedsmelting av banksektoren, men signaliserte samtidig at banksjefene kunne fortsette å tildele lån etter andre kriterier enn sikkerhet og lønnsomhet.

Problemene etter finanskrisen i Europa ble feid under teppet, og de vanskelige avgjørelsene utsatt, slik sjeføkonom Øystein Dørum i DNB Markets påpekte overfor DN nylig. Dermed har en statsgjeldskrise også fått utvikle seg til en bankkrise, slik Italia, eurosonens tredje største økonomi nå opplever.

Oppblåst banksektor

Tilfellet Monte dei Paschi er beskrivende for Italias finansielle elendighet med en økonomi som ikke vokser, og en oppblåst banksektor som ikke står i forhold til publikums eller næringslivets behov.

Samtidig er Mps et særtilfelle fordi misligholdet er så hinsides alle proporsjoner; det utgjør over en tredjedel av bankens totale utlån, noe som er ganske godt gjort siden italienere knapt tar opp boliglån. De eier sine egne hjem, eller leier. Det er altså ikke boligkrise, som i Spania, som har skapt råtne lån.

Italia-kommentar: «Det søte liv, du liksom!»

Mps kom dårligst ut av Den europeiske banktilsynsmyndighetens såkalte stresstest i slutten av juli i år. Nå må andelen misligholdte lån ned fra 34 prosent til maks 20 prosent innen to år. Banken må også skaffe seg ny kapital, og har inngått en privat låneavtale til en verdi av fem milliarder euro med bl.a. finanshuset JP Morgan.

Dette betyr at verdens eldste bank kan fortsette å være det, og selv om andre italienske banker fortsatt vil trenge ytterligere 30 milliarder euro, er Mps-avtalen interessant fordi den indikerer at profesjonelle investorer er villig til å være med og ta bankenes tap.

Krisehjelp

For Italia og landets sosialdemokratiske statsminister Matteo Renzi er dette viktig. Han kjemper hardt for å holde de nasjonale bankene gående, og har varslet statlig krisehjelp.

Les også: «Italia – ditt navn er kaos»

Den europeiske bankunionen, som ble etablert i 2014, forutsetter imidlertid at investorene skal dekke sine egne tap, ikke skattebetalerne. Det betyr at EU ikke tillater staten å yte finansiell hjelp før tap er tatt. De som eier bankobligasjonene til de kriserammede bankene må ta disse tapene før italienske myndigheter sprøyter inn frisk kapital. Et sunt prinsipp i de fleste tilfeller.

Pensjonssparing

Renzis utfordring er at italienske bankers obligasjonslån, i motsetning til det som er vanlig i andre EU-land, ikke eies av profesjonelle investorer. I Italia er bankobligasjoner en vanlig form for sparing blant folk flest.

Ifølge Det internasjonale pengefondet utgjør dette eierskapet ca. en tredjedel av italienske bankobligasjoner. I sum har italienske lønnsmottagere og familier investert ca. 200 milliarder euro i slike obligasjoner. Ofte er dette pensjonen de skal leve av etter at arbeidsdagen er over.

Folkeavstemning

Statsminister Renzi har tillyst en folkeavstemning i oktober, om valglover og konstitusjonelle reformer for å redusere overhusets (Senatet) makt. Dersom han taper denne, og meningsmålingene får rett i at Beppe Grillos populistbevegelse M5S er største parti, kan Italia få en ny regjering som ønsker å ta landet ut av eurosamarbeidet.

Kommentar om eurokrisen: «Det indre marked»

Hvis det skjer, og eurosonens tredje største økonomi går ut av valutaunionen, er det noe mer sannsynlig at pessimistene blant de økonomiske kommentatorene får rett.

Det er likevel mer sannsynlig at de grunnleggende EU-positive italienerne forblir i unionen, og at Brussel og Roma finner pragmatiske løsninger som gjør at Renzi både kan redde bankene og velgernes sparepenger – samt sitt eget skinn. Fordi dette handler om politikk, ikke økonomi.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder