PENSJONSROT: Sykepleier Marie Roen Harstad og hennes ektefelle Knut har engasjert seg aktivt i jakten på den tapte pensjonen.
PENSJONSROT: Sykepleier Marie Roen Harstad og hennes ektefelle Knut har engasjert seg aktivt i jakten på den tapte pensjonen. Foto: TICIANE OLIVEIRA/DINE PENGER

Stortinget bør rette opp pensjonsfeilen

MENINGER

Jo lenger de ansatte i stat og kommuner jobber etter fylte 67 år, jo mindre blir den årlige tjenestepensjonen. Fortsetter eldre ansatte å jobbe lenge nok, går all rett til tjenestepensjon tapt.

debatt
Publisert:

AXEL WEST PEDERSEN, forsker, Institutt for samfunnsforskning

Dette følger av samordningsregler for offentlig tjenestepensjon som ble innført i 2011. Reglene gjelder i første omgang for ansatte født mellom 1944 og 1953, men i et nytt høringsnotat foreslår regjeringen at de også skal gjelde for yngre årskull. Dette gir Stortinget en god anledning til å rydde opp.

En hovedtanke bak pensjonsreformen fra 2011 er at det skal lønne seg å stå lenge i jobb. Mens den gamle AFP-ordningen innebar en kraftig subsidiering av tidligpensjonering, får man i det nye systemet i folketrygden og den nye AFP-ordningen i privat sektor mer i årlig pensjon hvis man står lenge i jobb. De som velger å pensjonere seg tidlig må betale for det selv gjennom å akseptere lavere ytelser livet ut, og de som utsetter avgangen fra arbeidslivet og uttaket av pensjon får beholde hele gevinsten selv.

I offentlig sektor ble det ikke slik. Ved tariffoppgjøret i 2009 mislyktes det for Stoltenberg-regjeringen å få de ansattes organisasjoner med på en avtale om å tilpasse de offentlige tjenestepensjoner til pensjonsreformens prinsipper. Organisasjonene insisterte på å videreføre brutto-prinsippet for offentlig tjenestepensjon – at ordningene garanterer en samlet pensjon inklusive folketrygden på 66 prosent av sluttlønna – og de insisterte på å beholde AFP-ordningen som en tidligpensjonsordning med svake insentiver til å stå i jobb frem til fylte 67 år.

Få flere kronikker og kommentarer: Følg VG Meninger på Facebook!

I oppfølgningen av tariffavtalen fra 2009 valgte departementet å utforme reglene for samordning med den nye fleksible folketrygden på en måte som gir paradoksale og urimelige effekter for offentlig ansatte som fortsetter i stillingen etter at de har fylt 67 år. Offentlig ansatte som fortsetter å jobbe etter at de har fylt 67 år mister gradvis sin rett til tjenestepensjon. Jobber de lenge nok, faller retten til tjenestepensjon helt bort. Dette skjer på tross av at de selv gjennom hele ansettelsestiden har betalt inn to prosent av sin lønn og at arbeidsgiveren har betalt langt større beløp på deres vegne til leverandørene av offentlig tjenestepensjon, KLP eller Statens pensjonskasse.

Sykepleier Marie Roen Harstad (73), som VG omtalte i mars, er et godt eksempel. Hvis hun hadde valgt å pensjonere seg i 2011 da hun fylte 67 år, ville hun livet ut fått utbetalt vel 6000 kroner i måneden i tjenestepensjon fra KLP. Når hun i stedet har takket ja til tilbudet fra arbeidsgiveren om å fortsette å jobbe helt frem til nå, blir konsekvensen at hun mister all rett til tjenestepensjon når hun til slutt går av. Det kan fort bli snakk om et samlet tap av pensjon på om lag én million kroner.

Les også: Positive til Finans-Sivs nye pensjonsregler

Marie Roen Harstad og mange andre i hennes situasjon har selvfølgelig fått lønn i de årene de jobbet, men tapet av tjenestepensjonsrettigheter gjør at de i realiteten bare har jobbet for knapper og glansbilder, mens det meste av lønna har havnet hos KLP eller Statens pensjonskasse.

Mekanismene bak dette er innfløkte. I tariffoppgjøret i 2009 ble partene enige om at de offentlig ansatte skal få høyere brutto tjenestepensjon hvis de venter med å gå av, men bare inntil tidspunktet der de har tatt igjen effekten av levealdersjusteringen – for personer født i 1944 skjer det ved 67 år og 1 måned. Fra dette tidspunktet fryses størrelsen på bruttopensjonen, mens en ny bestemmelse i samordningsloven sier at det såkalte samordningsfradraget skal fortsette å øke frem til tidspunktet der vedkommende slutter i stillingen. Hvis den ansatte fortsetter å jobbe lenge nok, blir samordningsfradraget så stort at tjenestepensjonen går i null. Denne effekten kunne lett vært unngått hvis man i stedet hadde valgt å legge samme begrensning på samordningsfradraget som på bruttopensjonen.

Da Arbeids- og sosialdepartementet i 2010 la forslaget om samordningsregler frem for Stortinget, ble ikke disse uheldige og urimelige effektene belyst på en tilfredsstillende måte. Det har de heller ikke blitt i det høringsnotatet som nå er lagt frem og som vil gjøre det samme regelverket gjeldende for offentlig ansatte født etter 1953.

Men nå har Stortinget en sjanse til å rette opp på feilen som ble begått i 2010.

Her kan du lese mer om