EN HÅN: – Selv om kultureliten i Norge og Sverige kan unne seg intellektuelle øvelser som å insistere på å ikke blande Handkes litterære skaperverk med hans holdninger i det levde liv, er dette skillet usynlig for oss som har levd gjennom krigens redsler, skriver kronikkforfatteren. Foto: Hugo Correia / X02465

Debatt

Nobelprisen skaper ny konflikt

Krigene på Balkan begynte i skoler, universiteter og vitenskapsakademiet. Nå forsetter den, godt hjulpet av Svenska Akademiens Nobelpristildeling til den østerrikske forfatteren Peter Handke.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

ENVER DJULIMAN, seniorrådgiver, Den norske Helsingforskomité

For meg er årets tildeling av Nobelprisen i litteratur personlig. Peter Handke er en forfatter som har hedret Slobodan Milosevic og Radovan Karadzic og benektet forbrytelsene politikken deres førte til, forbrytelser som rammet meg og min familie da vi ble kastet ut av vårt hjem og tvunget på flukt i 1993.

Svenska Akademien viser mangel på kunnskap om Vest-Balkan og konfliktene der, samt manglende medfølelse med millioner av ofre for krigsforbrytelser på alle sider av konflikten. Samtidig illustrerer prisen mangel på kunnskap om hvordan litteratur kan bli misbrukt av politikere og krigsherrer.

Enver Djuliman. Foto: NHC

les også

Peter Handke: Nobelprisvinner med ugrei bagasje

«Nobelprisen er et bevis på at de frie intellektuelle i verden har samlet mot til å gi prisen til en kunstner for hans verk og vedvarende kamp for sannhet, som avviser dommen i Haagtribunalet og benektet folkemordet i Srebrenica» sa Vojin Pavlovic, leder for Østalternativet, en serbisk forening i Bosnia forleden dag. Umiddelbart etter at det ble annonsert at Handke fikk prisen, kom foreningen med krav til myndighetene om å lage et minnesmerke til Handke i Srebrenica. Om knoklene til de drepte i folkemordet skal få selskap av et minnesmerke av mannen som benekter deres lidelser og død, gjenstår å se, men Nobelprisen er allerede blitt en del av arsenalet til de politiske kreftene på Vest-Balkan som vil revidere historien og renvaske krigsforbryterne.

Det er allment kjent at Handke ved flere anledninger har benektet eller relativisert forbrytelser begått i Bosnia og Kroatia, inkludert folkemordet i Srebrenica. Handke har flere ganger reist til Bosnia og Serbia, og stilt spørsmål ved om det er bevist at serbere er ansvarlige for forbrytelser og han skriver nedlatende om utenlandske journalister ved å beskrive dem som «en horde som hver natt finner opp nye serbiske forbrytelser i en bar».

les også

Knausgård om kontroversiell Nobelprisvinner: - Helt utrolig overrasket

I sine verker forlater Handke litteraturfeltet og går inn i virkeligheten og setter sin egen sannhet opp mot det han kaller «media-falsifiseringer». Herunder inkluderer han også fakta som fremkommer i dommene fra FNs Krigsforbrytertribunal for det tidligere Jugoslavia. Handke avfeier Tribunalet som en «falsk domstol (som ikke bidrar) en tøddel til å finne sannheten og … håner ideen om rettferdighet.» Handke snur flere ganger om på virkeligheten i sin fremstilling, for eksempel når han antyder at befolkningen i Sarajevo – som ble beleiret under krigen – kanskje bare bombet seg selv. Dette er min virkelighet han snur om på, og det kan han gjøre helt ansvarsfritt og til og med få en pris for, mens jeg og andre overlevende sitter og skal forvalte konsekvensene av dette.

«Jeg er forfatter, jeg stammer fra Tolstoj, fra Homer, fra Cervantes. La meg i fred og ikke still meg slike spørsmål,» svarte Handke, da østerrikske journalister spurte ham om dette. Men kan man bytte bort virkelighet med løgn, for deretter å skjule seg bak at man bare bedriver litteratur?

Handkes helter er Milosevic og Karadzic, som for øvrig også er helter for Anders Behring Breivik og for Brenton Tarrant, terroristen som drepte 50 mennesker i to moskeer på New Zealand. Det sies ofte at Handke ikke støttet forbrytelsene. Nei, kanskje gjorde han ikke direkte det, men han støttet jo Milosevic og Karadzic som gjorde forbrytelsene? 

Selv om kultureliten i Norge og Sverige kan unne seg intellektuelle øvelser som å insistere på å ikke blande det litterære skaperverket med forfatterens holdninger i det levde liv, er dette skillet usynlig for oss som har levd gjennom krigens redsler. I våre byer, våre hjem, våre familier og våre liv har det skjedd forbrytelser som Handke benekter. For oss er det ingen intellektuell øvelse.

les også

Lyriker og Balkan-kjenner slår tilbake mot Knausgård i Handke-debatten.: Ikke ett ord

I Serbia og den serbiske delen av Bosnia – Republika Srpska – utfordres forsoningsarbeidet i økende grad av relativisering og benektelse av fakta. Nasjonalistiske krefter i Serbia ønsker å konstruere en ny stolt historie, der landet ikke er ansvarlig for å ha deltatt i krigene i Slovenia, Kroatia, Bosnia og Kosovo. Prisen til Handke støtter opp om denne kampen for benektelse og relativisering. Dette er ikke marginale miljøer, men deler av den politiske eliten i Serbia med nåværende president Aleksandar Vučić, statsråd Ivica Dacic og den dømte krigsforbryteren Vojislav Šešelj i spissen.

Denne Nobelprisen er også en anerkjennelse av dem.

Hvis en dømt krigsforbryter får støtte fra en stor del av befolkningen, fra politiske og kulturelle eliter og medier, og hvis en utenlandsk forfatter som Handke målbærer denne støtten, hva skal da et ungt menneske, kanskje en fremtidig forfatter, tro? Historien viser at mennesker som vokser opp i et samfunn hvor forbrytelser benektes, hvor krigsforbrytere er daglig i mediene, heller vil videreføre konflikten enn å jobbe for forsoning og fred.

Å gi Nobelprisen til Handke er moralsk vold mot ofrene. Vi føler oss, akkurat som under krigen, hjelpeløse. Akademiet setter seg over oss alle, over ofrene, over de som arbeider for forsoning, over Tribunalet og den juridiske sannheten – og uten å ta noe ansvar. Akademiet aksepterer hans benektelse av forbrytelser og forsvar av forbrytere, i strid med Svenska Akademiens statutter.

Hadde han benektet Holocaust eller støttet ISIS hadde han forøvrig aldri fått prisen. Dermed kan det virke som det er forskjell på ofre og forbrytelser: Noen ofre er verdige, noen ikke; noen forbrytelser er synlige, andre ikke. «Folkemords-rasisme» kaller noen det.

Med å identifisere hele det serbiske folket med Milosevic og Karadzic plasserer Handke seg på forbryternes side, ikke på serbernes side, slik mange tror. Mange fredsaktivister som bekjempet Milosevic var serbere. Det var serberne som veltet regimet hans og sendte ham til Haag. Handke var ikke på disse serbernes side.

Og mer enn noen gang før trenger vi forfattere som er i stand til å stå til forsvar av fred, humanisme og menneskerettigheter. Peter Handke er ikke en slik forfatter.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder