KJÆRSTAD OM CAMUS: – Albert Camus er en forfatter for vår tid. Jeg innbiller meg at mange av dagens leger og helsearbeidere er i slekt med dr. Rieux, hovedpersonen i Camus’ «Pesten». Foto: AFP FILES

Debatt

Forfatter Jan Kjærstad leser Albert Camus’ klassiker «Pesten» på nytt: Nå trenger vi dr. Rieux

Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det «Pesten».

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 19 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

JAN KJÆRSTAD, forfatter

Som mange andre i disse dager har jeg plukket «Pesten» av Albert Camus ned fra bokhyllen. Det er lenge siden jeg leste den, og jeg husker den som litt for tydelig, men idet jeg åpner romanen, blir jeg overrasket. Bøker har sin tid, og om noen bok har sin tid nå, er det «Pesten».

Når vi opplever komplekse fenomener – som individer eller et kollektiv – vil vi på et eller annet tidspunkt forsøke å forme det som en fortelling. Det ligger i oss. Det kommer garantert til å bli fortalt mange historier i etterkant av coronavirusets herjinger. Vi vil med tider og stunder forsøke å samle disse kaotiske og tilsynelatende motstridende elementene til et hele som kan gi oss en type innsikt som haugen med offentlige utredninger ikke vil gi.

Jan Kjærstad Foto: Line Møller

Kanskje blir de like gode som «Pesten», for selv om den er skrevet for mer enn sytti år siden, klarer den på en nesten nifs måte å speile den ubegripelige situasjonen vi har havnet i. Ved en ny gjennomlesning slår det meg hvor rik romanen er, hvor mange aspekter den inneholder. Den skildrer en epidemi. Den er en allegori om krig. Den er en eksistensiell skildring av menneskets vilkår overhodet. Vi møter den samme mangetydighet som vi finner hos Kafka, som Camus satte høyt. «Hele Kafkas kunst går ut på å tvinge leseren til å lese forfra igjen,» skriver Camus i en av sine notatbøker. Også etter siste side i «Pesten» føler man en trang til å lese romanen på nytt.

Når det gjelder allegorien, er det pussig at Camus i 1955, i et brev, må forklare en så skarp leser som Roland Barthes at «Pesten» først og fremst handler om den europeiske motstandskampen mot nazismen. Og at den handler om et fellesskap som kjemper sammen, ikke om det ensomme opprør. Ikke om et jeg, men om et vi, som politikerne ynder å si i dag.

Det er allikevel fortellingen om sykdommens mange sider som fengsler meg mest ved et nytt gjensyn. Romanen forteller altså om en epidemi som rammer kystbyen Oran i Algerie og som varer i ti måneder. Under arbeidet samlet Camus stoff om historiske epidemier, men tok også notater da det i april 1941 brøt ut tyfus i en liten by ikke så langt fra Oran hvor han oppholdt seg på den tiden. Venner som bodde der, kunne fortelle ham om karantenebestemmelser og mangelen på vaksiner.

les også

Pandemiens politikk

Jeg skvetter til allerede i beretterens innledning: «En må innrømme at det ikke var noe som tydet på at våre medborgere kunne vente seg det som hendte den våren.» (Oversettelse: Johannes Skancke Martens.) Nøyaktig det samme kunne ha vært sagt om dagens corona-tilstander, som nok en gang har vist oss hvordan det utenkelige kan bli virkelighet, så å si fra den ene dagen til den andre.

Det er i det hele tatt forbausende mye som får meg til å sitte og nikke gjenkjennende. Først snakkes det om utilstrekkelige forholdsregler. Så blir byen lukket og befolkningen isolert. Vi får høre om rasjonering, hamstring, folk som fortvilet forsøker å flykte ut av byen. Det kommer stadig nye forbud. Visse produkter tar slutt. Man frykter for at pesten vil komme til å ruinere turistnæringen. Det råder stor usikkerhet om hvordan pesten skal stanses og hvor lenge den vil vare. Tallet på døde stiger. Man venter på serum, og da det kommer, er det for lite, og neste sending virker ikke like bra fordi pesten nå også angriper lungene. Sykdommen leder hele tiden diagnostikerne på villspor. En av personene sier at myndighetene mangler fantasi, at de aldri er på høyde med pesten. Akkurat som i dag, tenker jeg, med eksperter som vakler mellom usikre vitenskapelige analyser og skråsikre gjetninger.

Mot slutten, da prisene stiger, møter jeg en passasje som lyder farlig aktuell: «Pesten, som på grunn av den upartiskhet den viste i sin virksomhet, og som burde ha styrket likheten mellom våre medborgere, gjorde tvert imot følelsen av urettferdighet enda sterkere, fordi den normale menneskelige egoisme spilte inn.»

Albert Camus. Bilde tatt i 1957, tre år før forfatteren døde i en bilulykke. Foto: STF / AFP

Jeg har to biografier om Camus, en skrevet av Herbert R. Lottman og en av Olivier Todd, og begge viser at «Pesten» var en vanskelig bok å skrive, at den tok ekstra lang tid – ikke så rart når man betenker at krigen raste og at Camus deltok i motstandsbevegelsen. Han skriver i rykk og napp i seks år. Flere av de opprinnelige hovedpersonene blir borte underveis. Han er på nippet til å gi opp romanen. Helt til siste stund har han en følelse av at prosjektet er mislykket.

«Pesten» kommer ut i juni 1947 og mottas med applaus. Da Camus også får de franske kritikernes pris, skriver han i notatboken: «Sørgmodighet over suksessen. Motstanden er nødvendig.»

Romanen har et større persongalleri enn jeg husker. Hovedpersonen er uansett Bernard Rieux, en 35 år gammel lege. Han er dyktig og introduserer tidlig riktige tiltak, men det er hans holdninger jeg vil trekke frem i vår corona-sammenheng. Det viktigste var å utføre sitt arbeid så godt som mulig, sier han et sted. Og da en av de andre personene påpeker at legens seiere bare er midlertidige, svarer dr. Rieux at han vet det. «Men det er ingen grunn til å holde opp med å kjempe.» Dette er hans credo. Det gjelder å kjempe på en eller annen måte og ikke bøye kne. Vi kjenner igjen forfatteren av Myten om Sisyfos.

Dr. Rieux arbeider utrettelig og tålmodig i måned etter måned, tross utmattelse og mangel på søvn. «Det finnes ikke noe heltemodig i det vi gjør,» sier han. «Det dreier seg om ærlighet og redelighet. (...) redelighet er det eneste middel en kan bekjempe pesten med.»

Helt til slutt får vi vite at det er dr. Rieux selv som har skrevet krøniken, og han har gjort det for å «fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.» Det er noe å ta med seg i tider som dette.

Jeg vil nevne en av de andre personene, Joseph Grand, en kontorist ved rådhuset som også hjelper dr. Rieux – i legens øyne er Grand helten i krøniken. Grand drømmer om å skrive et manuskript som får forleggeren til å si: «Mine herrer, for dette tar vi hatten av.» Gjennom boken får vi gjentatte ganger høre om hans strev med den første setningen: «En vakker morgen i mai red en elegant amasone på en praktfull skimmel gjennom Boulogneskogens blomstrende alléer.» En fryktelig epidemi raser, men for Grand er ingenting viktigere enn å få setningen perfekt. Er «slank» et bedre adjektiv enn «elegant»?

Da han blir syk, ber han dr. Rieux gi ham manuskriptet. Det viser seg å være på cirka femti sider, og Rieux ser nå at alle de tettskrevne sidene inneholder den samme setningen, skrevet om igjen utallige ganger, med forandringer, tilføyelser og utelatelser. Fordi han tror han vil dø, får han dr. Rieux til å brenne det. Neste morgen har Grand imidlertid frisknet til på en uforståelig måte og er straks klar til å ta fatt på setningen sin igjen. Det siste vi får høre, er at han har sløyfet alle adjektivene.

les også

Ikke la det bli mentale murer mellom oss

Den lett komiske Grand kan leses som Camus’ selvportrett, en forfatter som strever år etter år med sin roman, men det er også en hyllest til den store franske forfatteren Gustave Flaubert og hans leting etter det presise ordet, le mot juste.

Sett i et corona-perspektiv er det ikke så mye forfattere kan gjøre, men de kan muligens finne de rette ordene.

Vår forestillingsevne er for dårlig og vår empati er for svak. Derfor trenger vi romaner. Og vi trenger en forfatter som Camus. En som våger å se det meningsløse i hvitøyet. Ikke minst trenger vi dr. Rieux. Hans verdighet og etiske ryggrad. Noen vil kalle det en kjempende humanisme. En lavmælt solidaritet som verken har Gud eller en ideologi i ryggen. «Jeg tror ikke jeg har sans for heroisme og hellighet,» sier han. «Det som interesserer meg, er å være et menneske.»

Jeg innbiller meg at mange av dagens leger og helsearbeidere er i slekt med dr. Rieux.

Albert Camus er en forfatter for vår tid. En skikkelse som dr. Rieux kan si oss mye, ja, han kan faktisk være en inspirasjon, også til handling, i den innfløkte og usikre situasjonen vi nå står midt oppe i.

­­­
For første gang siden 1949 kommer nå «Pesten» i ny norsk utgave, oversatt av Christine Amadou – og forlaget Solum Bokvennen melder om stor interesse etter coronautbruddet. Boken klatrer på bestselgerlistene i corona-rammede land som Italia, Frankrike, Sør-Korea og Japan. Handlingen i boken er lagt til forfatterens fødeland, Algerie, og beskriver en moderne by som helt uventet rammes av en pestepidemi.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder