I FELT: Lege og samfunnsdebattant Ali Watti, her avbildet på sin tur til Syria. Foto: Privat

Debatt

Barna uten røde pass

Det er viktig å hjelpe våre egne borgere, selv om de har gjort en grusom feil. Men samtidig bør vi bry oss om de lokale ofrene for IS-regimet, og gi dem sjansen til å få rehabilitering og et bedre liv der de er.

ALI WATTI, Lege og samfunnsdebattant

Lokalbefolkningen i tidligere IS-kontrollerte områder lever i dag under dårlige forhold, og mange er i en svært dårlig helsemessig tilstand. Mange av barna er både psykisk og fysisk syke etter å ha levd i et helvete som ofre for IS-reigimet.

Det er også flere tusen barn, ofre for IS og Assads grusomme regimer, som nå lever under forferdelige forhold internert i flyktningeleire i Europa, Syria, Libanon og Tyrkia. De fleste av disse barna trenger mye mer hjelp enn det de får i dag.

Imidlertid handler nå diskusjonen, både i Norge og i andre europeiske land, kun om å hjelpe barn av IS-foreldre som er ens egne borgere.

I sin kronikk i Dagsavisen skriver barnepsykolog Atle Dyregrov blant annet: "Menneskelige hensyn må gå foran politiske hensyn. For barna trenger vi å handle i denne saken".

les også

Åsne Seierstad: – Forberedt på reaksjoner fra Syria-søstre

Jeg syns det er meget bra at fagfolk kommer på banen med tydelige krav til politikere for å hjelpe disse barna, men jeg må innrømme at jeg syns det virker noe egoistisk å kun kreve hjelp til de barna som er våre egne borgere.
Barn er barn, uansett farge på hud eller pass.

Derfor må jeg si at jeg savner engasjement både fra fagfolk og politikere som også gjelder lokalbefolkningen og deres barn, de som er ofrene etter IS-regimet sine grusomme handlinger. Under IS ble mange av disse barna mishandlet, misbrukt og hjernevasket, mange har mistet sine hjem og noen har mistet en eller begge av foreldrene.

Mens diskusjonen pågår for fullt her hjemme, og både barnelegeforening og psykologforening krever hjelp for de norske barna av IS-krigere, valgte jeg å kjøpe  flybillett til Erbil med det formål å komme til områder i Nord- Syria for å se virkeligheten.

les også

Han hentet hjem sine syv barnebarn – råder norsk morfar til å reise til Syria

Jeg var klar over at denne turen var med livet som innsats, siden jeg risikerte å bli fengslet hvis jeg ble tatt av det syriske regimet. Samtidig fryktet jeg igjen å ble stoppet i Tyrkia etter at jeg ble utsatt for det under min forrige tur til Midtøsten. Der er også fortsatt en del utrygge områder på grunn av at IS har sovende celler, og kjører man gjennom disse områdene kan det være fare for kidnapping eller eksplosjoner pga miner og selvmordsbombere.

Heldigvis er jeg igjen tilbake i Norge. Men i løpet av de tre ukene i nord-Syria fikk jeg blant annet møte skandinaviske kvinnelige IS-tilhengere og deres barn. Jeg møtte lokalbefolkningen som måtte leve under IS, og deres barn. Jeg møte yazidi-kvinner og barna, de fortalte meg litt om deres hverdag som sexslaver under IS-regime.

Det er meget tungt å komme tilbake hit til trygge Norge, mens tankene er fulle av de triste og grusomme historiene. Enda verre blir det at debatten i Norge handler kun om norske IS- kvinner og barn.

les også

Fem foreldreløse barn er hentet hjem fra Syria

Hvorfor kaster vi hele ansvaret for IS-ofrene over på lokalbefolkningen i Syria og Irak, mens vi kun bryr oss om våre egne borgere? Noen mener at vi også skal la de norske IS-kvinnene fortsatt være der, altså at vi kaster enda mer ansvar over på lokalbefolkningen.

Norge var nylig med på å gi over 30 millioner til å bygge et sykehus i flyktningeleiren Al-Hol Hool som åpnet i slutten av mai. 23 organisasjoner bidra også med hjelp i leiren. Det er her de norske IS-kvinnene og deres barn oppholder seg.

Jeg kan informere om at i Al-Hol leiren er situasjon dårlig og det er mangel på blant annet drikkevann. Imidlertid er situasjonen utenfor leiren like dårlig. For eksempel er her internflyktninger fra Afrin, som bor på steder hvor nesten ingen frivillig organisasjon hjelper dem.

Yazidi-barna og kvinner får hjelp kun av såkalte Yazidi-hus "Mala Ezidiyan", det er yasidier som selv hjelper med å rehabilitere dem for så å sende dem hjem til deres familier.

Det er viktig å hjelpe våre egne borgere, selv om de har gjort en grusomt feil, men samtidig bør vi bry oss om de lokale ofrene for IS-regimet - og gi dem også sjansen til å få rehabilitering og bedret livet, der de er.

Så hvorfor hjelper vi ikke lokalbefolkningen? Er ikke det slik at barn er barn, uansett hudfarge eller farge på passet?

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder