Hareides heltesaga

Historien skrives av seierherrene, sies det. Fortellingen om KrFs veivalg, og det som skjedde de surrealistiske høstdagene i fjor, er først og fremst blitt fortalt av taperne.

Forrige uke ga Knut Arild Hareides rådgiver Emil André Erstad ut sin beretning «Hareides fall. Trettiseks dagar som endra norsk politikk». To dager senere kom beskjeden om at Hareide takker nei til gjenvalg på Stortinget. Nå kom ikke det som noen stor overraskelse, men innebærer likevel et farvel med en morsom og godt likt politiker som har satt betydelig farge på norsk politikk. Han har vært en partileder som har vært populær utenfor eget parti, selv om det ikke har hjulpet særlig på KrFs oppslutning. Etter at han tapte kampen om KrFs veivalg, ble han det nærmeste vi kommer en martyr på den politiske venstresiden. At Hareide kan ha en stor fremtid utenfor politikken, virker åpenbart.

Hareides ettermæle kunne ikke blitt skrevet av en mer lojal beundrer. Erstad gjør ikke noe forsøk på å fremstille dette som en objektiv beretning. Han forteller selv at han er skuffet, bitter og at «alle draumane mine gjekk i knas». Men han anstrenger seg heller ikke det minste for å se saken fra flere sider. Boka er et skoleeksempel på den bibelske referansen om å se «flisa i den andres øyne, men ikke bjelken i sitt eget».

I Erstads versjon er dette kampen mellom de gode og de onde. Nestlederne Ropstad og Bollestad beskrives som kalde, kyniske og upålitelige. Hareide har bare en svakhet, og det er at han er for snill og god. Det som er en ensidig fortelling reddes av at Erstad ikke bare skriver godt, men også er bunnløst ærlig og tidvis selvutleverende. Han legger for eksempel ikke skjul på sin egen trang til skitne triks, om det er å smuglese på Ropstads ipad eller å lekke fra private samtaler til pressen. Han skriver om tanker og følelser som ikke akkurat leder tanken mot kristen nestekjærlighet og «vend det andre kinnet til». Men han tar seg i akt. Så klart.

Mye rart kan sies om det som skjedde de seks ukene da KrF skulle velge side, men fra utsiden var det nesten komisk hvordan synet på prosessen korrelerte hundre prosent med hvilken side man selv tilhørte. De røde beskyldte de blå for skittent spill og ugreie virkemidler, det samme mente de blå om de røde. Det såkalte sviket da Rogaland sendte bare blå delegater, blir hyppig gjentatt. At røde Trøndelag sendte delegater uten å arrangere lokallagsmøter først, nevnes sjelden. Sannsynligvis er triksene omtrent like jevnt fordelt som partiet er delt på midten. Det kunne gått begge veier.

Å hevde at Hareide bommet på strategien, er å slå inn åpne dører. Jeg tror likevel en av hans største tabber lå i hvordan han begrunnet veivalget. Her gikk han langt i å beskrive venstresiden og de røde som «varme», mens høyresiden og de blå var «kalde». Der de røde var opptatt av nestekjærlighet, bærekraft og levende distrikter, var de blå mest opptatt av sin egen lommebok, innvandring og en mørkemannaktig form for kristendom som hørte hjemme i bedehusene på Vestlandet. Hareide var opptatt av å stanse Sylvi Listhaugs polariserende retorikk, men viste her at han ikke var tapt bak en vogn selv. Mange som tilhørte høyresiden, både i og utenfor KrF, ble oppriktig skuffet og lei seg over å få den type merkelapper fra en politiker som de samarbeidet godt med og satte stor pris på. Om det ikke påvirket retningsvalget, så har det iallefall preget Hareides ettermæle.

Siste kapittel om KrFs veivalg er ikke skrevet. Hareides kongstanke var at det var flere nye velgere å hente på rødgrønn side selv om man risikerer å støte fra seg kjernevelgerne. Det svaret får vi ikke nå. Samtidig valgte KrF å gå inn i en borgerlig regjering på et dårlig tidspunkt. Slitasjen er åpenbar og muligheten for å vekke begeistring, synes begrenset. At Hans Fredrik Grøvans nullalternativ - å fortsette i opposisjon- ikke fikk mer oppslutning, forundrer meg fortsatt.

«Hareides fall» er et partsinnlegg, og gir neppe noe fullgodt bilde av verken prosessen eller Hareides lederskap. Likevel gir den et interessant innblikk i hvor hardt man kjemper for noe man tror på. Likevel er det noe ubehagelig intimt med alle disse nye, politiske bøkene som kommer på løpende bånd. Inntrykket er at man kan risikere å snakke med noen i fortrolighet og få måneder senere er alt utlevert i en bok.