FORSKJELLER: – Våre helsearbeidere har møtt viruset i frontlinjen, med fare for selv å bli syke. Men forstår vi hvordan hverdagen deres egentlig er, spør forfatter Birger Emanuelsen. Foto: Heiko Junge

Debatt

Det finnes ikke noe vi i dugnad

Dugnaden har lenge vært et av Norges stolteste kjennemerker. I den pågående pandemien er ordet i ferd med å bli et retorisk plaster politikere klistrer over alle ubehagelige forskjeller mellom oss.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til VG her.

Artikkelen er over 97 dager gammel, myndighetenes råd angående coronasmitten kan derfor være utdaterte. Du kan alltid holde deg oppdatert i vår spesial, eller gjennom FHIs nettsider.

BIRGER EMANUELSEN, forfatter

For nesten ti år siden deltok jeg på et seminar med Henrik Syse. Det fant sted på Oscarsborg festning og handlet om politisk teori og etikk. Deltakerne var unge advokater, ingeniører, økonomer og samfunnsvitere. Alle i godt betalte jobber, alle betalt for å delta.

Av innlederne husker jeg spesielt direktøren i arbeidsgiverorganisasjonen Spekter. Hun forhandlet lønn og betingelser med veldig mange av landets sykepleiere, og fortalte fra disse forhandlingene, ikke minst hvor mange krav sykepleierne hadde. Sykepleierne hadde blant annet bedt om en time etisk refleksjon per arbeidsuke for å kunne diskutere forhold til pårørende, problemstillinger knyttet til sykdom og død.

Kravet ble lagt fram som et bevis på hvor kravstore norske arbeidstagere er. Hun fikk også en del latter fra salen. Disse samme unge menneskene, som altså hadde fått flere dager fri fra sine egne jobber for å diskutere nettopp etiske problemstillinger, lo av at sykepleierne trodde de kunne ha krav på det samme.

Birger Emanuelsen. Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix

les også

Røe Isaksen tar selvkritikk etter Tangen-seminar

Årsaken til at episoden fortsatt plager meg, er at jeg ikke tok til motmæle. Mamma er utdannet sykepleier, og har arbeidet hele livet i norsk offentlig helsevesen. Alle i familien forstod at arbeidet krevde mer enn «varme hender». Vi kunne også merke om hun hadde opplevd noe på vakt som satte dypere merker enn det pappa hadde opplevd på kontoret.

Spesielt var hun plaget av følelsen av å ikke kunne gi god nok hjelp. Altså, at det fantes en avstand mellom behovene hun så som fagperson og menneske, og det de økonomiske rammene tillot henne å gi av hjelp og tid.

Ett år ble det spesielt merkbart. Mamma måtte blant annet gå alene på nattevakt på en institusjon hvor behovet for praktisk og menneskelig omsorg var stort. Samme år ble helsearbeiderne invitert på halvdagsseminar med kommuneledelsen. Der fikk de beskjed om at det var tøffe tider. Alle måtte være innstilt på å ta en dugnad.

les også

Tillit kan være x-faktoren

Dugnad har lenge vært et av Norges stolteste kjennemerker. I den pågående pandemien er ordet i ferd med å bli et retorisk plaster politikere klistrer over alle ubehagelige forskjeller mellom oss. Det er påfallende hvor ulikt de forskjellige yrkesgruppene forventes å bidra i denne dugnaden.

Renholdere, transportarbeidere, butikkansatte og lagerarbeidere har siden krisen begynte sikret at samfunnet vårt ikke har brutt sammen. Våre helsearbeidere har møtt viruset i frontlinjen, med fare for selv å bli syke.

Det var ingen sykepleiere på seminaret i Oslofjorden. Det var heller ingen av oss i salen som tok til orde for helsearbeidernes helt legitime rett til å kunne snakke om egne etiske problemer. Ingen som påpekte det hårreisende i at de ble møtt med latter.

Problemet med økende forskjeller er at samfunnet svikter i skjøtene. Vi forstår mindre av hverandres hverdag, både i hjemmet og på jobben. Derfor utviser vi også mindre forståelse for hvilke valg andre må ta, hvilke erfaringer de har, hvilke etiske dilemmaer de står i.

Avstanden fører også til at du ikke forstår hvor godt du har det. Etter VGs avsløringer har offentligheten de siste ukene vært opptatt av detaljene rundt det etterhvert berømte seminaret som Nicolai Tangen, den nye lederen for Oljefondet, inviterte norske samfunnstopper til.

Filosofen Henrik Syse deltok også her, og hans første reaksjon ble et tydelig eksempel på avstanden mellom de som jevnlig deltar på seminarer hvor alt er betalt, og hvor det meste blir bestemt, og de som i møte med kommuneledelsen eller regjeringen blir bedt om å «ta en dugnad».

I starten uttalte Syse at kritikken av seminaret var «så absurd at man kan gråte». Senere trakk han tilbake uttalelsen, og mener nå det er bra at eventuelle uheldige bindinger diskuteres. Ifølge NRK har han jobbet mye «med etikk og samfunnsansvar. Mine varsellamper går på tidlig. Jeg vil tro at jeg ser etiske problemstillinger der ingen andre gjør det. Her blinket de ikke».

Det er kanskje morsomt at Syse, som tidligere arbeidet med etikk hos nettopp Oljefondet, altså tror at etikk er det samme som vaner. Det er åpenbart for alle at han ikke prøver å forstå verden, og hvordan mennesker kan leve. Han prøver i stedet å forsvare hvordan han selv, og hans venner, lever.

Uttalelsene tegner imidlertid et grelt bilde av hva slags «faglighet» som får leve på seminarer hvor alle heier på hverandre. Utenfra framstår den i beste fall som selvgod. Farligere er det at den virker å mangle intellektuell nysgjerrighet og innlevelse, og derfor et perspektiv som ser erfaringene til flere enn de som er så heldige å delta.

Syses lettlivede talemåte har gjort han til et tydelig symbol, både på seminaret og ulikheten som vokser i Norge. At han opptrer som en slags maskot for sine rike venner gjør han ikke til et dårlig menneske. Det gjør han bare veldig menneskelig.

Viktigere er det at daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen brukte en kvart million skattekroner på å fly seg og sin politiske rådgiver til drømmeseminaret. Hvilke perspektiver tok Isaksen med seg hjem? Får han bruk for dem i sin nåværende rolle som arbeids- og sosialminister?

Et naturlig sted for Isaksen å starte vil være å invitere, ikke til nok en dugnad, ikke til et seminar, men til en bred og åpen offentlig samtale om hvordan vi bedre kan belønne de arbeiderne som sikrer at dette samfunnet ikke bryter sammen når krisen rammer oss.

Les også

  1. Tangens skatteparadis

    Det er knapt til å tro at hovedstyret i Norges Bank forsvarer skatteparadis der Nicolai Tangen har verdier.
  2. Du skal ikke tro at du er noe, Nicolai Tangen!

    Å være vitne til heksejakten på Nicolai Tangen den siste tiden gjør vondt.

Mer om

  1. Etikk
  2. Dugnad
  3. Nicolai Tangen
  4. Torbjørn Røe Isaksen
  5. Coronaviruset
  6. Mamma
  7. Økonomi

Flere artikler

  1. Et kulturkræsj i sakte film

  2. Norges Bank vil undersøke Slyngstads USA-reise

  3. Slik vurderte de Tangen-turen: – Det ble litt mye

  4. Oljefond-Tangen fløy inn norske samfunnstopper til ni-millioners konsert og superkonferanse

  5. Erna Solberg: Du må være innstilt på begrensninger utover i vår

Fra andre aviser

  1. Det finnes ikke noe vi i dugnad

    Fædrelandsvennen
  2. Tangens filosof-venn Henrik Syse mener e-posten til oljefondsjefen var «etisk ansvarlig»

    Bergens Tidende
  3. Ingen er immun mot kule gaver

    Bergens Tidende
  4. Et kulturkræsj i sakte film

    Bergens Tidende
  5. Tangen etter bråket: «Jeg gleder meg intenst til å starte.»

    Fædrelandsvennen
  6. Norges FN-delegasjon snur etter «beklagelig feil»: Betaler for milliardær-seminar

    Bergens Tidende

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder