Det er knapt til å tro at hovedstyret i Norges Bank forsvarer skatteparadis der Nicolai Tangen har verdier. Et av dem, Cayman Islands, står på EUs svarteliste.

Mange av dem som har penger i såkalte skatteparadis, mener selv at de ikke har noe å skjule, at de rapporterer og betaler skatt som de skal, og at de opptrer fullt og helt i tråd med lover og regler. Det kan godt være riktig. Men det kan ikke i tilstrekkelig grad kontrolleres og etterprøves.

Samtidig vet vi at mange av dem som plasserer pengene sine slike steder, ikke ønsker åpenhet om sine formuer. Statsledere i fattige land som stjeler fra sitt eget folk og salter ned pengene, bakmenn for avansert organisert kriminalitet - og rike mennesker som ikke ønsker å betale skatt i sine egne hjemland. Under finanskrisen i 2008 lærte vi litt om hvordan den internasjonale finansverden er skrudd sammen. Men fortsatt er det mye som er skjult - også for ulike lands skattemyndigheter.

Godtar plassering

De som i utgangspunktet ikke bryter lover, men tilpasser seg dem så langt de kan for å spare skatt, ødelegger i virkeligheten fattige lands muligheter til å bygge gode samfunn. Det samme gjelder dem som forsvarer det. Derfor er det knapt til å tro at Norges Bank i sitt svar til representantskapet denne uken godtar Tangens plassering av midler i skatteparadis, på denne måten:

“Vesentlig for Norges Banks hovedstyre er at Nicolai Tangen har investert sin formue på en måte som er i tråd med norsk lov, at han etterlever norsk skattelovgivning og at dette er etterprøvbart. Basert på reguleringsregimet som AKO Capital opererer under samt Norges avtaler med Jersey og Cayman Islands legger hovedstyret til grunn at dette er tilfellet.”

Gradvis åpnet opp

Gjennom de siste tiårene har presset mot verdens skatteparadisene økt. Ulike organisasjoner som FN, OECD og EU har gjennom et omfattende internasjonalt samarbeid gjort det stadig vanskeligere for personer og selskaper å lure penger unna sine hjemlands myndigheter. Gradvis har flere skatteparadiser åpnet opp, både om eierskap og inntekter. Mange av dem har inngått skatteavtaler med andre land, slik at pengene kan skattlegges der de er opptjent.

Men dette har ikke skjedd uten motstand. Mektige krefter ønsker å opprettholde muligheten til å operere uten at nasjonale myndigheter eller offentligheten vet hva de holder på med. Og de som argumenterer rasjonelt og juridisk for skatteparadiser, ut fra sine egne behov, bidrar også til å gi beskyttelse til skurkene, hvitsnippforbryterne og diktatorene. Samtidig risikerer vi at vanlige folk mister tillit til skattesystemet. For hvorfor skal vi betale skatt, hvis de rikeste slipper unna?

EUs svarteliste

Det er bred enighet blant norske politikere om at skatteparadiser er et onde som må bekjempes. For fire år siden ba Stortinget derfor om at Oljefondet måtte ta en mer aktiv rolle i kampen mot skatteparadiser. Ett år senere kom fondet med et såkalt forventningsdokument om skatt og åpenhet. Her knesettes blant annet prinsippet om at skatt skal betales i det landet der verdiene skapes. Oljefondet skal bruke sin posisjon som eier til å påvirke selskaper i riktig retning.

For eksempel til å ikke plassere midler i det fondet kaller “komplekse skattemotiverte konstruksjoner”. Det må være åpenbart at land som står på EUs svarteliste som skatteparadiser, kommer inn under dette. Som Cayman Islands, som kom på svartelisten i februar i år. Eller Jersey, som ble fjernet fra den grå listen i fjor. Tangen eier verdier begge steder.

EUs liste over skatteparadis omfatter i dag 12 land i verden som ikke i tilstrekkelig grad samarbeider, eller legger til rette for åpenhet og etterprøvbarhet. Gjennom denne listen har EU presset mange land til å forandre sin lovgivning, og dermed gjort det vanskeligere å gi selskaper og enkeltpersoner mulighet til å gjemme seg.

Tillit og troverdighet

Noen av Norges rikeste borgere har tatt med seg sin formue ut av landet. Som reder John Fredriksen, og Stein Erik Hagens datter, Caroline Hagen Kjos. De er skatteflyktninger, som har stukket av fra det de tydeligvis ser som et tungt skattetrykk i Norge. Vi kan mislike det. Men de har ikke gjort noe ulovlig, så langt vi vet.

Det stiller seg annerledes for en som skal ha en av Norges viktigste offentlige stillinger - og en av de stillingene der tillit og troverdighet betyr aller mest. Både i Norge, og ute i verden. Da handler det ikke lenger om hva som er lovlig, men om hva som er rett.

Tangen selv har fortalt alt som sine formuesforhold til Norges Bank, fra første stund. Han har villig svart på alle spørsmål han har fått. Norges Bank har gått inn i dette med åpne øyne. Det er Øystein Olsen og hans folk som må svare på spørsmålet: Kan Nicolai Tangen med troverdighet fortsette Oljefondets kamp mot skatteparadiser, i tråd med Stortingets ønsker, dersom han selv har formue plassert på samme måte?

Det er dette som er kjernen i Tangen-saken, slik vi nå kjenner den.

En svært krevende oppgave

Mange har denne siste uken forsvart Tangens skattepraksis, blant annet ut fra behovet for å unngå dobbeltbeskatning. Finansfolk, Civita-skribenter og redere. Men at hovedstyret i Norges Bank går ut og i virkeligheten godkjenner en slik praksis, ved å legge til grunn at den kan samordnes med jobben som oljefondsjef - det er vanskelig å forstå.

Det er et brudd med Stortingets syn på en slik skattepraksis. Det er et brudd med det massive internasjonale arbeidet som også Norge har tatt del i gjennom lang tid for å rydde opp. Og det er et brudd med den norske samfunnsmodellen.

Nå gjenstår det å se om Norges Bank klarer å komme frem til en avtale med Nicolai Tangen som ivaretar de prinsippene og målene Oljefondet selv legger til grunn i sin forvaltning av vår felles formue. Sett utenfra, er det en svært krevende oppgave.