Fungerer «identitetsnekt» i kampen mot terror?

Vi føler oss forpliktet til å gjøre alt i vår makt for å forhindre trakassering, hets og terror, selv når virkemidlene fremstår som anti-demokratiske.

HILDE SUSAN JÆGTNES, forfatter

For noen år siden våknet jeg fra den verste drømmen i mitt liv. I drømmen var jeg Anders Behring Breivik, og skyldig i like utilgivelige handlinger som 22/7. Men i motsetning til terroristen ble jeg grepet av en voksende anger over det uopprettelige jeg hadde gjort. Mot slutten gledet jeg meg til å dø for å unnslippe meg selv, for å befri samfunnet fra terroren jeg var i stand til.

Siden 22/7 har hatet mitt mot den selvoppnevnte «ridderen» vokst til uhåndterlige proporsjoner. Prøvde underbevisstheten min å mildne hatet ved å la meg gå i terroristens sko? Ble jeg advart om at hevnfantasiene ikke er forenelige med demokratiske idealer om universalt menneskeverd, ytringsfrihet og rettssikkerhet?

Med den siste tids terrorhandlinger i USA og Norge er hatet og frykten blitt aktivert på nytt. Verken Breivik eller hans nye tronarving-pretendent Philip Manshaus har gitt uttrykk for anger over sine ugjerninger. Hvorvidt de gjemmer anger, sorg, tvil og skrekk bak nøye innøvde triumfmasker, eller hvorvidt de faktisk er så emosjonelt avstumpet og blottet for empati som de fremstår, er jeg ikke i stand til å vurdere. Men det ville overraske meg om noen av dem konkluderer med at verden ville blitt et bedre sted uten dem. I deres versjon av sannheten er de løsningen på samfunnets problemer, ikke årsaken.

Hvilke løsninger har vi for å forebygge terror? Etter en lang debatt om scenenekt, der ytringsfrihet stilles opp mot sensur av hatefulle ytringer, er vi inne i en periode med sterk uenighet om hvorvidt man skal offentliggjøre terroristers navn og ansikter, et fenomen vi kan kalle «identitetsnekt».

Selv etter åtte år vegrer jeg meg for å skrive ut Utøya-terroristens navn, og nekter å bruke det nye krigernavnet han har valgt seg. Samtidig blir jeg forarget ved tanken på at noen skal diktere hvordan jeg omgås med terroristers identitetsmarkører.

Argumentet for sensuren er at man ikke skal belønne terroristene med berømmelsen de higer etter, og heller ikke opphøye dem til ikoniske foregangsfigurer for spirende terrorister. Flere har kritisert norske medier for å forsterke terroristers ideologiske nedslagskraft og gå i deres tjeneste ved å publisere terroristenes navn og bilde. Dette inkluderer sjokkerende nok bilder forsynt av terroristene selv som i et skrekkens pr-stunt.

Men jo mer vellykket en terroraksjon er, desto vanskeligere blir det å holde gjerningsmannens identitet skjult. Umiddelbart etter 22/7 var det norske folk desperate etter å finne ut hvem som sto bak. Svært mange, inkludert meg selv, antok at attentatet ble utført av en ekstremistisk islamsk terrororganisasjon. Sjokket over at det var en etnisk nordmann som hadde skutt norske ungdomspolitikere var desto større, fordi det virket utenkelig at noe slikt kunne skje i naive lille Norge. For å unngå ufortjente represalier mot en hel samfunnsgruppe var det avgjørende å så raskt som mulig få sannheten om gjerningsmannens identitet på bordet. Konsekvensene av å undergrave massemedienes opplysningsplikt er uoverskuelige.

Jeg har også sett noen jeg respekterer oppfordre til en debatt om regulering eller nedstengning av Internett i kampen mot terror. Riktignok kan forslaget om å skru av internettet sies å uttrykke et enkeltmenneskes maktesløshet heller enn å stå for et gjennomførbart initiativ. Men forslaget er illustrerende for en tendens som springer ut fra hat og frykt, og som synes å stå i et motsetningsforhold til den samme ytringsfriheten det ble ropt så høyt om å forsvare etter attentatet på Charlie Hebdo.

Det virker tvilsomt om det å stenge ned nettsider har noen reell effekt i fjerningen av uønskede miljøer. I en artikkel på fritanke.no påpeker Lasse Josephsen at da den digitale ekstremisttumleplassen 8chan ble stengt, migrerte en del av brukermassen over til det mindre radikale 4chan, der blant annet attentatsmannen i Bærum var aktiv. Og tross alt oppsto og florerte høyreekstremismen lenge før internettets tid: NSDAP brukte offentlige opptredener og kinopropaganda til å rekruttere massene i fremmedhatets og rasehygienens tjeneste.

Er vi i ferd med å bevege oss vekk fra post-kommunismens åpenhetsidealer? Hvor lang er veien fra scenenekt og identitetsnekt til internettnekt? Vil de neste forslagene handle om å vurdere forbud mot offentlige arrangementer og massemedia?

Disse spørsmålene forhindrer meg ikke i å forstå de gode intensjonene bak scenenekt og identitetsnekt. Vi føler oss forpliktet til å gjøre alt i vår makt for å forhindre trakassering, hets og terror, selv når virkemidlene fremstår som anti-demokratiske. Kanskje den nære fremtid vil være preget av en utprøving av tiltak i begge retninger langs ytringsfrihetsaksen for å finne den minst dødbringende balansen mellom individuell frihet og beskyttelse av utsatte grupper.