Foto: Tegning: Roar Hagen.

Kommentar

Solheims savn etter Solheim

Erik Solheim vil inn i Miljøpartiet de Grønne. Men vil Miljøpartiet de Grønne ha Erik Solheim?

Svaret er nok i utgangspunktet ja. Det er bare å lese intervjuet med Solheim, der MDG-talsperson Arild Hermstad er full av lovord om den tidligere SV-lederen: «Han vil bli en verdifull rådgiver.»

Og det kan jo hende. Solheim har også tidligere gitt råd til MDG, i forkant av kommunevalget for fire år siden, og det gikk jo godt. Han er utvilsomt en kapasitet på klima- og miljøfeltet, og kan et og annet om politikk også. På slutten av 1970-tallet bidro han sterkt til å kvele AKP(m-l)s destruktive innflytelse på den norske venstresiden, og ti år senere, i 1989, ledet han SV til et av partiets beste valg noensinne – i det som var det første miljøvalget i Norge.

Den gangen ble den genserkledde og keitete mamma-favoritten en slags politisk superstjerne, og ledet an i SVs grønne vending, fra Marx til markens grøde, så å si.

les også

Tidligere SV-leder Erik Solheim hopper fra SV til De Grønne

Sånn sett går det en grønn tråd i Erik Solheims virke her på jorden. At han nå, i en alder av snart pensjonsalder, melder overgang til MDG er knapt overraskende. Der hans gamle parti har funnet tilbake til røttene og brer seg utover, som det heter, har MDG fullt trøkk på klima og miljø, og slipper å ta sedvanlig hensyn til alle stakkarene som kjenner dyrtiden på kroppen når de drakoniske klimatiltakene pålegges dem. Erik Solheim har vel egentlig aldri vært sosialist, iallfall ikke på denne siden av 1989, og bidrar nok ikke med sin innmelding til å dra det påstått blokkuavhengige partiet til venstre. «Green issues are neither left nor conservative, just right», tvitret han den gang han var høy og mørk i FN-systemet, og fløy fra kontinent til kontinent for å redde klimaet. Og nå jobber han for Kjell Inge Røkke.

Nei, flyskam har han så visst ikke, altså, og ikke så mye annen skam, heller. I likhet med et par-tre andre fra samme politikergenerasjon, er det nok riktigere å plassere Erik Solheim blant de skamløse. Da han fikk fyken fra vervet som miljø- og utviklingsminister i den rødgrønne regjeringen, ble han så bestyrtet at han nær utfordret den nye SV-lederen Audun Lysbakken til pistolduell. «Det er trist at partipolitikk går foran hensynet til landet», ramlet det ut av ham, til allmenn latter fra noen hver, ikke minst blant folk i eget parti. «Solheims avgang er verre for Solheim enn for kongeriket», smalt det fra SV-metusalem Stein Ørnhøi. Og da han i fjor ble fjernet som FNs miljøsjef på grunn av revisjonsrot og annet rot, kunne en preget Solheim berette om dyp sorg i verdensorganisasjonen: «Det har vært en ufattelig opplevelse, med en sympatibølge fra staben og folk rundt. Mange gråter.»

les også

Erik Solheim: – Norge trenger et grønt folkeparti

Nettopp Stein Ørnhøi uttalte i sin tid at han ikke hadde allverden til overs for folk som skifter parti. Det er nok en i overkant stiv holdning. Det bør selvsagt være lov, også for politikere, å skifte mening i skiftende tider. SV har da også mistet flere svært markante folk til andre partier, først og fremst Ap, blant dem Raymond Johansen, Øystein Djupedal og Olav Gunnar Ballo. Solheims transfer til MDG er den første prominente overgangen mellom de to partiene, og argumentasjonen han legger for dagen gir mening utover det opplagte sparket på Lysbakkens tynne legger.

For selv om SV litt mot spillets gang opplever hyggelige dager, er MDGs oppstandelse fra alternativbevegelsen til mainstream vår tids mest interessante utviklingstrekk. Ikke siden Fremskrittspartiets gjennombrudd på 80-tallet, har et «nytt» parti brøytet seg inn blant de etablerte slik MDG har klart de siste tre-fire årene. Vendepunktet kom med valgseieren i Oslo for fire år siden, og partiets iherdige innsats i nevnte Raymond Johansens byråd. Frontfigur Lan Marie Nguyen Berg er i dag blant Norges mest omskrevne og omstridte politikere, og den brutale motstanden hun blir møtt med fra sur onkel-sjiktet har bidratt til å propellere oppmerksomheten rundt miljøpartiet.

På en sylfersk måling får MDG over 15 prosent oppslutning i hovedstaden, og flere i min omgangskrets som aldri har ikledd seg islender, røyket jazztobakk eller er aktive i chakrayoga-miljøet, fabler nå om å stemme grønt. Og blant de yngste politikknørdene er MDG snarere regelen enn unntaket for tiden. Selv Erik Solheim følger kidsa: Yngstesønnen hans, Aksel, meldte seg inn lenge før faren fulgte etter.

les også

Nå skal Erik Solheim jobbe for Kjell Inge Røkke

Solheim sier han vil jobbe for et «grønt folkeparti», hevet over gamle, ideologiske skiller. Som med de etablerte og rasktvoksende søsterpartiene nedover i Europa, kan MDG her hjemme, om de spiller kortene sine riktig fremover, bli et nytt hjem for et bredt sentrum i norsk politikk. Det er nok en lang og krokete vei frem dit ennå, men det allmenne klima- og miljøengasjementet er av en helt annen karakter nå enn for kun få år siden. En gammel populist som Erik Solheim har muligens fortsatt teft for tidsånden, men det spørs nok om MDG er best tjent med å holde Solheim et solid stykke unna den sentrale politikkutviklingen, for ikke å snakke om ledende posisjoner.

For kongeriket som sådan savner nok Solheim i noe mindre grad enn det Solheim savner seg selv.

Kommersielt samarbeid: Rabattkoder